Raga har kommet med nytt album. Det var godt å høre at de leker seg igjen. Men det er ingen tvil; Michael Krohn er fortsatt den samme. Takk for ett godt album. Jeg liker det.
En vakker dag skal de siste bli de første
En vakker dag er det din tur, min venn
En vakker dag skal de minste bli de største
En vakker dag…
Jeg er avhengig. Jeg greier ikke å dra hjemmefra uten, og jeg greier ikke å sitte stille uten. Jeg greier ikke å gå forbi butikken der de selger påfyll, og jeg MÅ HA MER!
GARN! GARN! GARN! WOHOOO!
Jepp, jeg har blitt gal(ere). Garn-gal. Jeg er ferdig med lua og vottene og det evigvarende sjalet. Hva skal jeg gjøre nå? Jeg må ha mer! Jadamasa, jeg holder på med ett par vanlige topp-ned-ullsokker, men jeg må har MEEER! Kan ikke ha bare ETT uferdig prosjekt på gang! Jeg har så utroooolig lyst til å strikke mer kunststrikk (også kjent som hullstrikk eller kniplingsstrikk), men så har jeg også lyst til å strikke skrå-sokkene fra knitty! Kanskje jeg skal gjøre noe lett og enkelt, sånn som transition gloves eller noe av det andre jeg har lyst til?
Uansett må jeg ha mer garn, selv om jeg har masse garn fra før av. mer! mer!
Ikke har jeg en tag som heter strikking, håndarbeid, garn eller noe sånt heller. Hva i alle dager…
Nå har våren sneket rundt hushjørnene i to uker. Jeg har kjent den på meg, men den har alltid gjemt seg når jeg har sett i dens retning.
I dag hoppet den frem og sa hei. Det var på tide. Jeg har savnet den.
Jeg har, nok en gang, blitt ei gammel kjerring. Jeg drikker te og serverer kjeks til gjestene mine. Hvis jeg ikke har noe å servere, blir jeg helt fortvilt. Det er jo utrolig dårlig å ikke ha noe på luringa. Jeg kan til nød lage noen skiver, men det forutsetter at jeg har pålegg.
Her om dagen hadde jeg ingenting å servere. Ikke engang noen kjøpakjeks. Det er krise. Heldigvis kan jeg alltids steke vaffler. Vaffel er bra, og da får jeg brukt opp halvgamle meieriprodukter også. Flaks at det går an å kombinere sånt. Det er akkurat som lapskaus. Kjekt å bruke opp alle de gamle grønnsakene. Flotte greier.
Jeg skal lage boeuf bourguignon en dag. Dårlig kjøtt som steikes i timesvis = verdens beste middag. Jeg tror jeg må invitere noen. Jeg må nok det. Dere er herved invitert, alle som er interesserte i langstekt kjøtt.
Jeg oppdaget at jeg ikke har noen tag med mat. Hva i alle dager? Matvraket har ikke hatt en tag med mat! Jaggu. Nå er en tag opprettet.
Foreleseren jeg har dette semesteret kan ikke å si R. Det er en rar kombinasjon mellom skarring og G. Det hadde vært skarring hvis det hadde vart litt lengre, men akkurat nå høres det ut som om at han bare svelger en G. Ikke bra. Hadde han hett Jens eller Ole eller Thomas eller noe tilsvarende, så hadde det gått greiere. Ikke bra å ikke kunne uttale sitt eget navn!
Men han er veldig energisk, og selv om vi ikke alltid forstår hva han driver med, så er det okei. I dag, for eksempel, tror jeg han prøvde å bevise ett eller annet teorem. Midt i forklaringen begynner han med det jeg tror er verdens lengste digresjon, men så er det bare for å bevise ett poeng i det jeg tror kanskje er ett teorem. Eller er det det? Normalt sett ville foreleseren skrive ned i alle fall hvor i boka sånn ca vi befinner oss, eller hva det er han/hun driver med, men ikke denne karen. Det er ikke så farlig om vi får med oss hva han sier, fordi det viktige skriver han ned på tavla. Trodde jeg. Det viser seg at han skriver ned litt tilfeldige greier, og så er det ingen som helt skjønner hva han driver med, før han sier “oida, her er det en fortegnsfeil!” og så skjønner vi at han mener det han skrev ned for ett kvarter siden. I det siste kvarteret har han riktignok skrevet masse andre greier, men det er bare for å bevise ett poeng.
Så da så. Jeg tror jeg kommer til å bli koko hvis han ikke strukturerer seg litt bedre enn det. Og så er han a-menneske også. Forventer å få svar på spørsmål før klokka blir ni om morran. Nei, vet du meg hva, det får være måte på. Jeg foretrekker faktisk å sove til jeg våkner, og så spise en lang frokost og sjekke mail og SÅ kanskje gjøre noe. Ikke våkne midt på svarteste natta og så stresse med å lage matpakke og ta med og ta en full buss og så miste bussen i sentrum og så stå på en enda fullere buss og så komme frem på skolen, bare for at brannalarmen går akkurat i det jeg setter meg ned, så jeg må ta på jakke og løpe ut og fryse og så når jeg kommer tilbake inn, så er han energiske fyren som ikke kan å si R der.
Noen ganger vil jeg bare dra dyna over hodet og sove litt til. Kvarter-fem timers tid. Det er varmt under dyna, og det er kaldt ute, og det er ikke så gøy å bli tutet ørene fulle av “Hva gjør du DA?”
Ja, hva gjør jeg egentlig dersom jeg får beskjed om å lete etter noen som kanskje er på Tyholt eller kanskje ett helt annet sted, for å gi en beskjed som egentlig kan vente? Jo, jeg ringer. Personen tar ikke telefonen, jeg venter. Riktig svar er tydeligvis: lag ett ganske komplisert regnestykke som viser hvor mye feilmargin jeg har! Javel. Jeg skjønner hva han mener, men jeg er uenig. Særlig klokka åtte om morran.
Jeg har overrasket meg selv men ingen andre. Jaja. Jeg er Grå.
For utfyllende kommentarer; spør meg, men ikke forvent ett mer utfyllende svar enn dette.
Nå har løsningsforslaget på eksamen kommet ut. Jeg har sett på det, og ser at jeg har en del feil. (Feil = ikke 100% riktig.)
Kjapt spørsmål til kroppen min: Hva er poenget med å få eksamensangst ETTER at eksamen er ferdig?
Jeg hadde tenkt å skrive en post om dyrevern. At jeg synes mange av argumentene er teite, og at det er enda verre med bimboer som er mot å være slemme med dyrene. “Stakkars dyrene, de er jo så søøøøteeee! (men ikke griser, de er hæslige og ækle!)”
Når jeg hadde kommet ett godt stykke ned i posten, ble jeg så oppgitt at jeg sluttet. Jeg greier ikke å ta dyrevernere seriøst, og jeg velger å legge skylda på en god del av dyrevernorganisasjonene. Makan til spekulativ bruk av kilder og tall skal du (dessverre ikke, bare se nærmeste VG) lete lenge etter.
Dyrevernere: Dere har ett imageproblem, skapt av dere selv. Mitt lille tips: Sjekk kilder, bruk statistikk som faktisk kan refereres til, tenk litt selv. Akkurat nå minner mange av dere om nyfrelste Jesus-fans, som løper rundt og sier “JESUS ELSKER DEG, DET HAR HAN SAGT, AZZÅEHHH!” (Bortsett fra at dere sier “Stakkars dyrene, de her det fælt, det har jeg sett på teve, azzåeh!” Det er omtrent like latterlig og like lite gjennomtenkt.)
Du skjønner det, NAV-damen, du trenger ikke å snakke til meg som om jeg er fem år. Jeg er faktisk smartere enn deg, og jeg blir skikkelig provosert når du prøver å umyndiggjøre meg med nedlatende tonefall i stemmen din. Du trenger ikke å si at du “skjønner, skjønner… m-m… skjønner” når det er helt åpenbart at du ikke engang hører etter. Du trenger ikke å gå i forsvarsposisjon når jeg bruker samme taktikk mot deg. Du trenger ikke å bli på gråten hvis jeg stiller krav til deg. Du gir meg ikke dårlig samvittighet, jeg blir ikke trist på dine vegne når du forteller at det er “vanskelig” å være NAV-dame. Du skjønner, dette har du valgt helt selv!
Du begynte på sosionomutdanningen av egen, frie, vilje. Etter endt utdanning jobbet du noen år i helsevesenet, og ingen tvang deg til det. Du visste det kanskje ikke da du begynte på utdanningen at det er en overhengende fare for at du blir ansatt i NAV, men det er ikke min feil. Det er ikke mitt problem at du ikke liker jobben din. Det blir derimot mitt problem når du ikke greier å gjøre jobben din på en fornuftig måte. Det er ikke mitt problem at du ikke takler å få høre at du ikke har gjort det du lovte å gjøre.
Du skjønner, hvis jeg hadde fått beskjed om at du har dårlig tid framover, og ikke får tatt den telefonen før om to uker, så hadde jeg tatt den telefonen selv. Jeg har ikke noe problem med å ordne opp i ting. Jeg har derimot ett problem med å være trivelig med deg, når du ikke gjør som du lover, når du er nedlatende, når du ikke hører etter når jeg snakker og når du ikke fyller forventingene mine til “normalt høflig person”.
Jeg skjønner at jeg har fått innvilget mindre penger til busskort fordi jeg er student. Det var ikke det jeg spurte om. Jeg ba deg sjekke hvorfor jeg ikke har fått penger til busskort de siste FIRE månedene. Sist jeg prøvde å kjøpe busskort fikk jeg beskjed om at det koster 450 for student per måned. Studenter går ikke gratis på bussen, ikke engang i følge med voksen. Men hva vet vel du om å ta buss? Du har jo bil.
Hva vet du vel egentlig om å ha dårlig råd? Du har jo nye støvletter hver gang jeg møter deg, og du har penger til å vedlikeholde den korte frisyren. Jeg anslår at du bruker mer penger på utseendet ditt og bilen din per måned, enn jeg har i inntekt den samme måneden. Og da er 450 kroner mange penger. Men for deg er det vel en dråpe i havet.
Faen ta deg og “sympatien” din. Du må nok være litt mer overbevisende hvis du skal få meg til å “forstå at det er vanskelig”.
Jepp. Det er den tiden av året igjen.
Jeg vil bare få påpeke for alle som ikke har skjønt det, at det er frekt og uhøflig å mase på meg om jeg “Ikke kjenner at jeg begynner å bli litt engstelig for eksamen”.
JA, for faen. Jeg sliter med eksamensangst, og når du spør, så blir det føkkings verre!
Jeg håper du finner en situasjon der du bryter sammen og tror du holder på å dø. Jeg håper du finner en situasjon der du kaldsvetter, gråter, skjelver, har ett hjerte som er på vei ut gjennom brystet, tunellsyn, somerfugler i magen og dødsangst. Når du har vært der, da vet du hva jeg snakker om.
Jeg håper denne situasjonen kommer igjen med jevne mellomrom, sånn at du også skal være ødelagt i omtrent en måned på forhånd. Jeg håper at det jevnlig kommer korttenkte idioter bort til deg og lurer på om du “har begynt å kjenne på at situasjonen nærmer seg”. Du vet det. Du vet det så jævlig godt at situasjonen kommer ubønnhørlig nærmere. Du har sluttet å sove godt om natta fordi du gruer deg. Du har sluttet å ha lyst på mat, du har sluttet å greie å følge med i samtaler. Fordi det eneste du tenker på, er at nå er det en uke, fire dager og femten timer igjen til du må gjennom helvete.
Når du kommer dit, skal jeg ikke si noe om det. Jeg skal ikke nevne det med ett ord, hvis du ikke vil snakke om det. Fordi det er det “vanlig folkeskikk” handler om. Ikke utsette andre mennesker for ubehagelige situasjoner.
Tenk deg om i ett halvt sekund, vær så snill.
