Jeg har tenkt en god del på dette, og jeg har ikke noe konkret svar. Det kan være fordi jeg ikke liker å få løsninger tredd over hodet, det kan være fordi jeg ikke tåler å samarbeide med nedlatende og frekke folk, eller det kan være noe annet.
Det er noe annet jeg har som løsning.
NAV passer meg ikke fordi jeg ikke er en standardisert syking. NAV passer veldig godt for folk med en klar diagnose, ett konkret problem og ett fastlagt mål. NAV passer godt for Ola som har jobbet som sykepleier i mange år, men som nå har fått vond rygg. Stakkars Ola må først bli bedre i ryggen, og så kanskje han kan omskoleres. Etter en utredningsfase finner NAV ut at Ola har det helt fint så lenge han slipper å løfte ting, og Ola omskolerer seg til å bli regnskapsmedarbeider, jobber 80% og sier hadet til NAV. Fine greier.
Jeg har ikke en konkret diagnose. Jeg har vært så heldig å få en diagnose som er så diffus at det diskuteres om det i det hele tatt ER en diagnose, og hvis det finnes, hvordan skal den defineres?
Denne kjekke diagnosen kommer med ett lass med tilsvarende diffuse symptomer og plager. Noen dager kommer jeg meg ikke ut av leiligheten, andre dager kan jeg gjøre mer enn gjennomsnittspersonen og ha energi til gode. Problemet er at jeg ikke vet hvilke dager som er hva før jeg har prøvd dagen på. Noen ganger oppdager jeg det ikke før halve dagen har gått, og da må jeg bare dra hjem igjen.
Jeg har ikke peiling på hva jeg vil bli når jeg blir stor, bortsett fra frisk. Det går dessverre ikke an å omskolere seg til å bli frisk. Det hadde vært veldig kjekt, men det går ikke.
NAV skjønner ikke helt at jeg ikke har en Plan. Jeg kan ikke ha planer, de blir jeg syke av. Jeg må ha forutsigbarhet, men ikke tidspress. Nav skjønner ikke at jeg ikke bare kan “starte på 50% og jobbe meg oppover” (sic!), når jeg vet at jeg greier ett sted mellom 40% og 60%. Hvis jeg begynner på 50% fast og jobber meg opp mot 100%, vil jeg bli syk. Noen dager greier jeg ikke mer enn 1%, og det er 49% unna minimumskravet.
Jeg er ikke interessert i lavterskeltilbud, det har jeg prøvd, og det gir meg ingenting. Jeg blir frustrert og jeg stagnerer. Det har ingen løsning, jeg har prøvd å løse det, men det blir for lett. Jeg trenger utfordringer.
Kanskje det hadde vært bedre om jeg fikk slitasjeskader i ett kne. Da hadde jeg hatt en konkret greie å vise til, og så hadde de kunnet puttet meg inn i standardskjemaet sitt, og så hadde alt blitt så mye bedre.
(Dette ble litt rotete. Jaja)