Jeg er lei av å få høre av alle slags folk at jeg må roe meg ned – ikke være så sint. Nå skal jeg fortelle dere en ting. Det er forskjell på å være engasjert og sint. Jeg har en veldig kvass stemme, men jeg er ikke sint.
Ett typisk tilfelle, er når jeg leser noe i avisa, og så blir jeg engasjert eller provosert. Jeg vil gjerne diskutere med andre denne saken, men i det jeg åpner kjeften og begynner å prate, får jeg beskjed om å roe meg ned. De folkene som sier disse tingene, har aldri sett meg sint. (Og det skal de forresten være glade for, jeg er nemlig ikke søt når jeg er sint.) De har kanskje sett andre folk være sinte, eller kanskje de har vært sinte selv, og når stemmen min blir engasjert, høres den sint ut for dem. Det er mange årsaker til at de tror jeg er sint, men stort sett kan jeg vel summere opp at jeg sjelden er sint på ting jeg leser i avisa, og derfor har de ikke sett meg fra den sinte sida.
Jeg vil gjerne at folk skal slutte å kalle meg sint når jeg er engasjert. Jeg vil de skal skjønne at jeg tør å bruke følelsene jeg har fått utdelt. Jeg passer ikke inn i boksen som er merket med “søt, veloppdragen jente”, og det er jeg glad for! Jeg tør å le høyt når jeg synes noe er artig, jeg tør å nynne når jeg går i byen og været er fint og jeg er glad. På samme måte tør jeg å være engasjert. Jeg synes litt synd på dem som ikke tør å flire høyt når vennen forteller en vits, og jeg synes litt synd på dem som ikke tør å si ifra når de blir provoserte av urettferdighet. Jeg tror de har ett fattigere liv.
Forskjellen er at jeg ikke sier det til dem. Jeg ser rett som det er folk som fniser forsiktig med hånda foran munnen når det de blir fortalt er hysterisk morsomt. (Akkurat som i den reklamen som var over for en del år siden. “Tør du ikke smile?” Den var for en tannkrem som skulle få smilet ditt til å skinne eller noe sånt.) Det må være forferdelig kjedelig å være så opptatt av å være dannet? (“Jei kommer ju fra ett møblert hjem, vet De.” Jeez. Jeg har også hatt sofa, men den har jeg også hoppet i. Møbler skal brukes, og så skal de bli slitt. Det er sånn man kan se at det bor noen der, og at huset ikke er en reklame for en interiørbutikk.) Jeg sier ikke til de kjedelige folkene at de er kjedelige. Jeg forteller dem ikke at jeg tror de har kjedelige liv. Jeg sier ikke til dem at de må le høyt. De blir ganske sikkert forfjamset og litt lei seg dersom jeg går bort til dem og ber dem oppføre seg litt mer fritt.
(Eksempel på samtale mellom Kjedelig Dame (KD) og meg, etter at KDs venninne har fortalt verdens artigste historie:
KD: (hihi) *Holde hånda over munnen, så ingen kan se at hun ikke har hvite, perfekte tenner til titusenvis av kroner*
meg: Hei du dama.
KD: Hva behager?
meg: Slutt å hold hånda for munnen når du ler søtt.
KD: Nei så men…
meg: Det er nemlig ikke sjarmerende å være sjenert og kokett.
KD: Hva mener De?
meg: Seriøst, å holde hånda for munnen når du ler er bare irriterende. Hvorfor kan du ikke flire høyt? Venninna di fortalte deg nettopp den artigste historia i hele verden!
KD: Nei, nå synes jeg De…
meg: Nei, jeg synes du skal gi deg med den der oppførselen med en gang – det er støggt. *gå min vei*)
(Eksempel på samtale mellom meg og Kjip Bekjent (KB) etter at jeg har lest en engasjerende artikkel i avisa:
meg: Seriøst. Har du lest denne artikkelen i dagens avis? Det er jo helt horribelt at Kjent Person kan si dette etter den forrige saken her om dagen!
KB: øø. hæ?
meg: Ja, den saken der Kjent Person gikk ut mot Kjendis og sa sånn-og-sånn og nå sier han det helt motsatte!
KB: eeeh… hæ?
meg: ja! men se her hva han sier! *vise til sitat i artikkel* *fortelle om saken*
KB: Åja. men jeg synes kanksje at Kjent Person har rett…
meg: hvorfor det? Han sa jo sånn-og-sånn til Kjendis her om dagen!
KB: Det har jeg ikke hørt noe om.
meg: Jeg kan finne det sitatet for deg, hvis du ikke tror meg! Når han sier sånn-og-sånn den ene dagen, og det motsatte neste, svekker han tilliten min! Han har jo sagt mye annet før, var det også bare tull?
*etc*
KB: “…”
meg: og dette er akkurat det samme som den saken i den andre avisa for en måneds tid siden, der Noen gikk ut og …
KB: Du trenger ikke å være sint på meg!
meg: …hæ? Jeg er ikke sint!
KB: Jeg gidder ikke å snakke med deg når du er så sint. *går sin vei*)
Jeg synes dette minner sterkt om “Du er så søt når du er sint”-argumentet. De hører ikke på hva jeg sier, bare på hvordan jeg snakker. I tillegg har jeg ei litt bred dialekt, så jeg høres kanskje annerledes ut? Kan folk begynne å lytte til hva jeg har å si i stedet for å høre på lyden av stemmen min?
Dersom noen av leserne føler seg truffet, bør de kanksje tenke over hva de vil fram til når de kommer med “Slutt å være så sint”-argumentet. Jeg kommer til å si ifra skikkelig neste gang jeg blir utsatt for dette, bare så dere er advart.
Jeg er ikke sint, men jeg kan godt bli det.