Posts Tagged ‘idioti’

Drittkjerring

Friday, April 2nd, 2010

Jeg satt på verandaen for første gang i vår og drakk te og hørte på musikk. Det var veldig kjekt. Etter ei stund kommer det kjørende en bil som lager veldig rar lyd. Skrapelyd. Det er åpenbart at det sitter noe fast under bilen, og det skjønner også de som kjører bilen. Bilen stopper, og ut kommer ei dame. Denne damen er heretter navngitt som Drittkjerringa. I baksetet på bilen har hun to unger, og mannen hennes kjører. Dama kikker under bilen, og legger merke til noe. Hun går rundt til førersiden, og drar ut en Ikeapose av papir. Hun ser seg kjapt rundt, og går bort til noen andre biler som står parkert, og legger Ikeaposen mellom to parkerte biler. Jeg tenker “hva faen er vitsen med det?” og bestemmer meg for å snakke til Drittkjerringa. Jeg har jo som motto at folk flest har godt av mer kjeft, og denne dama er ett godt eksempel.

Meg: “Hei, hva med å kaste den posen i søpla?”
Drittkjerringa: “Hæ?”
Meg: “Kan du ikke kaste posen i søpla?”
Drittkjerringa: “Eeeh. Joda.”
Meg: “Det er søppelkasser rett der” *Peker på søppelkassene 200 m unna*
Drittkjerringa: “Eeeehhhh… Jeg gjør det etterpå!”
Meg: “Etterpå?”
Drittkjerringa: “Jah.”

Så setter hun seg fort inn i bilen og kjører vekk. Jeg har sett bilen før, den pleier å stå parkert rett bort i gata her, så hvis posen ikke er kasta i søpla “etterpå”, så kan jeg jo spasere bort og legge den under vindusviskeren hennes eller noe sånt. Drit i å forsøple utenfor der jeg bor, det er nok søppel rundt her!

Jeg har lurt på hva som får folk til å kaste godteripapir og dritt like ved søppelkassa i stedet for oppi den, når de likevel står en halv meter unna. Svaret er: De er barn av sånne folk som Drittkjerringa. Det er ikke rart verden går til helvete.

NAV og private bedrifter

Monday, March 15th, 2010

Jeg har i lang tid hevdet at dersom NAV hadde vært en privat bedrift, så hadde de gått konken for lengst. Nå viser det seg at jeg kanskje må revurdere påstanden.

Jeg har fått en lønns- og trekksoppgave fra ett sted jeg jobbet for to år siden, og jeg skjønner ikke hva greia er, jeg kjenner nemlig ikke igjen tallene. Jeg har gjort som man bør, og ringt den gamle jobben. Jeg har snakket med den nye sjefen og fått vite at hun skulle sjekke med regnskapskontoret “med en gang” og så skulle hun ringe meg tilbake “så snart jeg har funnet ut av det”.

Dette er en måned siden. Jeg har ringt tilbake omtrent en gang i uka siden det og purret, men sjefen er aldri inne. Lunsj, møte, ærend, syk, vettafaen. Jeg har lagt igjen beskjed etter beskjed, men har ikke blitt ringt tilbake. Jeg har foreslått å ringe til regnskapskontoret selv, men det kunne jeg ikke gjøre. Jeg fikk ingen forklaring på hvorfor jeg ikke kunne ringe dem selv, men jeg kunne legge igjen en beskjed, da…

Jeg har sent mail. Jeg har ringt. Jeg har forsøkt høflig og hjelpsom. Jeg har mast og delvis kjeftet. Jeg har blitt lei. Møkk lei. Når jeg får selvangivelsen, må jeg nok endre og skrive inn “jeg skjønner ikke dette tallet, har prøvd å få tak i arbeidsgiver, men hun er ei inkompetent kjerring som ikke vet opp og ned på verken seg selv eller bedriften”.

Problemet mitt med å gjøre det på denne måten, er at jeg risikerer restskatt. Det er ikke snakk om mye penger, men de kan fort finne på å beregne skatt på det likevel, og det har jeg ikke råd til. Nix og nei. Sorry. Nope. Ingen penger. Blakk. Jeg kjenner jeg blir skikkelig muggen når jeg tenker på at jeg risikerer å betale restskatt fordi ei dame på den gamle jobben min ikke evner å sjekke opp tallene, når hun sier at hun skal gjøre det. Det går i det minste an å ringe tilbake og si at du ikke fant det ut!

Som allerede nevnt, jeg må revurdere påstanden. Det finnes inkompetente folk fullstendig uten serviceinnstilling alle steder. Både i NAV og i det private næringslivet.

Til NAV-damen.

Thursday, November 26th, 2009

Du skjønner det, NAV-damen, du trenger ikke å snakke til meg som om jeg er fem år. Jeg er faktisk smartere enn deg, og jeg blir skikkelig provosert når du prøver å umyndiggjøre meg med nedlatende tonefall i stemmen din. Du trenger ikke å si at du “skjønner, skjønner… m-m… skjønner” når det er helt åpenbart at du ikke engang hører etter. Du trenger ikke å gå i forsvarsposisjon når jeg bruker samme taktikk mot deg. Du trenger ikke å bli på gråten hvis jeg stiller krav til deg. Du gir meg ikke dårlig samvittighet, jeg blir ikke trist på dine vegne når du forteller at det er “vanskelig” å være NAV-dame. Du skjønner, dette har du valgt helt selv!

Du begynte på sosionomutdanningen av egen, frie, vilje. Etter endt utdanning jobbet du noen år i helsevesenet, og ingen tvang deg til det. Du visste det kanskje ikke da du begynte på utdanningen at det er en overhengende fare for at du blir ansatt i NAV, men det er ikke min feil. Det er ikke mitt problem at du ikke liker jobben din. Det blir derimot mitt problem når du ikke greier å gjøre jobben din på en fornuftig måte. Det er ikke mitt problem at du ikke takler å få høre at du ikke har gjort det du lovte å gjøre.

Du skjønner, hvis jeg hadde fått beskjed om at du har dårlig tid framover, og ikke får tatt den telefonen før om to uker, så hadde jeg tatt den telefonen selv. Jeg har ikke noe problem med å ordne opp i ting. Jeg har derimot ett problem med å være trivelig med deg, når du ikke gjør som du lover, når du er nedlatende, når du ikke hører etter når jeg snakker og når du ikke fyller forventingene mine til “normalt høflig person”.

Jeg skjønner at jeg har fått innvilget mindre penger til busskort fordi jeg er student. Det var ikke det jeg spurte om. Jeg ba deg sjekke hvorfor jeg ikke har fått penger til busskort de siste FIRE månedene. Sist jeg prøvde å kjøpe busskort fikk jeg beskjed om at det koster 450 for student per måned. Studenter går ikke gratis på bussen, ikke engang i følge med voksen. Men hva vet vel du om å ta buss? Du har jo bil.

Hva vet du vel egentlig om å ha dårlig råd? Du har jo nye støvletter hver gang jeg møter deg, og du har penger til å vedlikeholde den korte frisyren. Jeg anslår at du bruker mer penger på utseendet ditt og bilen din per måned, enn jeg har i inntekt den samme måneden. Og da er 450 kroner mange penger. Men for deg er det vel en dråpe i havet.

Faen ta deg og “sympatien” din. Du må nok være litt mer overbevisende hvis du skal få meg til å “forstå at det er vanskelig”.

Telefonsalg

Saturday, October 17th, 2009

Jeg har ingenting i mot folk som prøver å selge meg ett telefonabbonement over telefon. Ja, jeg har hørt argumentet med at “jeg har allerede ett abbonement, du ringer til det…”, men det er dessverre ikke gyldig. Jeg har faktisk skaffet meg telefonabbonement gjennom telefonsalg før. Så det er jo greit.

Jeg har derimot litt problemer med telefonsalg klokka 23:17 på lørdag kveld.

Meg: “Jahallo, det er Marianne.”
Selgerdame: “Ja, nei, du kan kanskje ringe… åi. Hallo?”
Meg: “Ja, hallo…?”
SD: “Hei, jeg heter Something Something og ringer fra Telefonselskap X. Jeg har fått ett tips fra din Gode Venn Y, for hun sier at du kanskje er interessert i ett nytt telefonabbonement.”
Meg: “øøh. Hæ?”
SD: “Jeg ringer fra Telefonselskap X, og din Gode Venn Y har tipset oss om at du kanskje vil ha nytt mobilabbonement.”
Meg: “Jahaja. Du er klar over at klokka er ti på halv tolv på en lørdagskveld?”
SD: “Ja, nei, altså, vi har ett supertilbud, og da har vi døgnåpent.”
Meg: “Javeeeel… Så potensielt kan dere ringe meg klokka halv tre om natta?”
SD: “Ja, altså, vi har sånn supertilbud, og da har vi døgnåpent.”
Meg: “Javel. Så hvis jeg er dritings, og du ringer meg mens jeg er på nasj… Det er vel litt ymse, er det ikke?”
SD: “Ja, nei, altså, jeg kan ringe deg igjen i morgen hvis du har ett problem med at vi ringer så sent, altså…”
Meg: “Ja, heller det. What the fuck?”
SD: “Ja, ha en fortsatt fin kveld…”

Altså. Hva faen? Jeg tror kanskje det er litt juridisk ymse å ringe folk som enten a) sover eller b) er dritings.Jeg vet i alle fall med meg selv, at jeg ikke er særlig tilregnelig når jeg sover. Det har skjedd flere ganger at jeg har tatt telefonen og hatt en samtale med folk i flere minutter før jeg våkner og lurer på hva jeg driver med. Det er alltid ett ganske merkelig øyeblikk i det jeg våkner og lurer på hvem jeg har pratet med de siste ti minuttene. Eller hva vi har pratet om, for den saks skyld.
Jeg vet også, av erfaring, at en god idé i fylla ikke alltid er like lurt dagen etter. Så hvis noen ringer meg og prøver å selge meg noe fantastisk mens jeg er dritings, så er det godt mulig jeg sier ja.

Jeg kjenner jeg er skeptisk. Veldig skeptisk.

Heldigvis har vi noe som heter “angrerett” her til lands, og den tror jeg er fin å ha.

Gud vs Nabofaen

Wednesday, October 14th, 2009

Jeg har kanskje ikke skrevet om Nabofaen før. Nabofaen er fellesbetegnelsen på de teite naboene. Noen ganger er de ikke Nabofaen, men bare Rarenaboen eller Naboen Med Den Lille Ungen, for eksempel.
I dag har Nabofaen hamret og boret igjen. Nabofaen synes det er en glimrende idé å banke og bore klokka ti om kvelden. Eller enda senere. Eller tidligere. Ja, når som helst er en god tid for å slå i den spikeren eller bore det hullet.
Nabofaen tar ikke hensyn til at vi bor i ei murblokk. Sånn til opplysning til alle som ikke bor i murblokk: Mur leder lyd bedre enn luft. Ganske mye bedre enn luft, faktisk, så lyden blir ikke veldig mye dempet av å gå gjennom veggen. Når Nabofaen borer i veggen, hører vi det ganske godt i stua vår. Eller på soverommet. Eller på badet. Eller på kjøkkenet. Eller på gangen. Eller på dass. Jeg har ikke prøvd å stå i kottet, men jeg antar at lyden er ganske så hørbar på kottet også.

Jeg har kanskje ikke skrevet om mitt forhold til Gud heller. (Nå tenker du sikkert: Hva har Gud med Nabofaen å gjøre? Det skal jeg forklare etterpå. Vent litt.) Mitt forhold til Gud er litt sånn: Jeg kan ikke vite sikkert om Gud finnes, siden jeg ikke har klare bevis for det ene eller det andre. Stort sett har jeg ikke lagt særlig merke til Gud. (Noen av dere vil kanskje si at “ja, men da kan du jo si at han ikke finnes!”, og joda, det kan jeg. Men da må jeg også påpeke at jeg ikke merker noe til nebbdyr heller. Jeg har aldri sett ett nebbdyr, og nebbdyr har ikke særlig mye å si for min hverdag. Det betyr ikke at nebbdyrene ikke finnes, det betyr bare at jeg ikke bryr meg så mye. ok?)

Jeg har prøvd å bedt til Gud. Det hjalp ikke noe særlig, men jeg kan jo ikke utelukke at det kanskje skjedde noe som jeg ikke la merke til. Eller kanskje at det som skjedde etterpå egentlig var Gud, selv om jeg trodde at det var Per som hadde skylda. Det kan jeg ikke vite. Men jeg har, som sagt, ikke lagt merke til noen umiddelbar effekt.

I dag prøvde jeg noe nytt. Jeg ba til Nabofaen. (ikke le!)

Forskjellen på å be til Gud og å be til Nabofaen, er jo ganske selvsagt. Jeg vet ikke om Gud eksisterer. Jeg er 100% sikker på at Nabofaen eksisterer. Med andre ord, det er ikke sikkert at det er noen vits i å be til Gud, det er jo ikke sikkert at han eller hun er der for å høre på likevel. Nabofaen, derimot. Nabofaen er nå der i det minste. Nabofaen kan ikke gjemme seg bak at hun ikke eksisterer! (Jeg så henne senest i forrige uke, og jeg hører henne tydelig!)

Det er ikke sikkert Nabofaen hører på meg, eller gidder å bry seg. Derfor har jeg bygd inn en klausul i bønnen min. “Hvis du ikke slutter å bore snart, skal jeg henge opp de bildene som skal opp på stua en dag du har vondt i hodet og er sliten!” (ja, jeg sa “vær så snill og slutt med det der!” først. Må jo ha både pisk og gulrot, vettu. (okei, kanskje det var 99% pisk og 1% vær så snill, og 0% gulrot, men jeg sa i alle fall vær så snill!))

Nabofaen kan liksom ikke kjefte på meg den dagen jeg skal hente fram slagboret og slegga og rive ned det kottet. Jeg tenkte at vi kunne ta ei økt før Tittan drar på jobb om morran, sånn i firetida på natta. De pusser opp når de er våkne, vi pusser opp når vi er våkne. De bæsjer på sameiet sine ordensregler, da kan vi også gjøre det.
Nabofaen kan heller ikke skylde på å ikke ha fått noen advarsel. Jeg har jo bedt til henne. At hun ikke hørte det, er ikke min feil. Det var jo hun som hamret og boret mens jeg ba. Hadde hun ikke hamret og boret, ville det ikke vært noe problem til å begynne med.

Satans Nabofaen, jeg håper du har migrene eller noe annet fælt, så jeg kan hamre når du vil ha fred og ro.

CAPTCHA

Thursday, September 24th, 2009

Dette er en sak jeg har irritert meg over lenge. CAPTCHA = “Completely Automated Public Turing test to tell Computers and Humans Apart.”  Enkelte skjønner kanskje fortsatt ikke hva dette er, så jeg slenger med ett bilde.

captcha

Kan noen fortelle meg hva det står? Jeg er ganske enig med meg selv – det andre ordet er avers. Hva er det første? al- ? wtf. denne kan jeg ikke svare på.

Ofte har captcha et lite rullestolikon, sånn at halvblinde folk som meg kan få det opplest. De er om mulig enda verre. Det er for å forvirre dataene til spammerne, ganske mye støy i bakgrunnen, og så er den syntetisk tale-maskin-mann som leser opp noen tall. “ding-ding-ding støystøystøystøystøyenstøyfemstøystøystøynullstøystøystøyfemstøystøy en gang til. støystøystøyenstøystøystøyfemstøystøystøynullstøystøystøyfemstøystøy” Ok. Det er vel og bra, jeg kan stort sett høre hva tallene er. (fordi det er ingen sammenheng mellom bokstavene på bildet og lydene som leses opp.) Problemet er når språket på bloggen eller nettsida er satt til noe annet enn norsk. Jeg forsøkte å kommentere på en blogg med tysk språk, og jeg kan ikke tysk. Sorry, lizzm.

Ok, det er sikkert kjekt for administratoren av sida å ha ett sånt system sånn at folk som meg ikke kan kommentere, men det er sykt lite brukervennlig. Jeg kommer ikke tilbake til sider med “skriv inn denne absurde klumpen med tall og bokstaver før du kan få tilgang til sida!”. Sorry.

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig. Facebook har begynt å spørre meg om captcha også. Og Facebook sin audio-captcha er helt latterlig dårlig. “Don’t worry if you don’t understand what’s being said. Just give it your best try.” Og så er det en lang sekvens der noen sier noe, men opptaket er dårlig, og ordene blir kuttet midt på. Jeg har ikke peiling. Jeg aner ikke hva jeg skal skrive inn, så jeg skriver “Captcha suger” og får feil. “Please try again.” Javel. Javel. Jeg kan prøve igjen, men jeg kommer ikke til å forstå det denne gangen heller.

Jeg skjønner at administratoren på de ulike sidene tror at Captcha er “completely automated”, men det ser bare sånn ut hvis du er admin. Administratoren trenger ikke å moderere, og får det falske inntrykket av at “åhå, dette er så greitt, jeg slipper å gjøre noe!” I praksis legges arbeidet over på brukeren, som ikke har mulighet til å komme forbi problemet. Dette fører kanskje til midre spam, men jeg velger å tro at det forhindrer enkelte i å kommentere.

Brukervennlighet er litt glemt. Jævla Captcha. Du er min nemesis.

Supertilbud!

Thursday, September 17th, 2009

Jeg fant verdens beste tilbud på komplett.no.

USB 2.0 kabel A-B 1.8 m
Hi-Speed USB 2.0 (USB 1.1 kompatibel)

kr 65,-

Så langt, alt vel. 65 kroner for en USB-kabel er jo ikke så dumt. Men hvis du har dårlig råd, kan du kjøpe den på avbetaling! Ja, det er en god idé!

Finansieringspris: kr 6,-/md. (12 md.)

* 12 md: kr 6,-/md. Kredittkjøpspris: 907.

* 24 md: kr 3,-/md. Kredittkjøpspris: 1.453.

* 36 md: kr 2,-/md. Kredittkjøpspris: 2.000.

Ved finansiering kommer det i tillegg kr 45 i termingebyr og kr 295 i etableringsgebyr pr kunde. Kredittkjøpspris: kr 907.

Ja, nei, det. Moralen er: … Hvis du ikke skjønner det selv, kan du få i hjemmelekse å finne ut av det.

Lagt til to minutter etter publisering: Den beste produktbeskrivelsen i år:

“Har ikke testet kabelens egenskaper enda, men jeg kjøpte den primært pga utseendet (har flere USB kabler liggende). Da jeg fikk pakken, viste det seg å være en helt ordinær hvit kabel. Skuffende! Leveringen var som vanlig rask dog.”

Gode råd

Tuesday, September 8th, 2009

Jeg er lei av folk med velmenende tips. Jeg er lei av folk som ber meg om å telle til ti, når mine grenser er tråkket over for femtiende gang denne dagen. Jeg er lei av folk som tror at å gå turer i fjellet gjør meg bra, når det jeg trenger er ro og stabilitet. Jeg er lei av folk som vil fortelle meg hvordan jeg skal lære meg å bo i min kropp.

Hellyeah blogget om selvtillit og mangel på sådan i dag. Jeg kan gi de latere av leserne en kjapp oppsummering av hva som er bra i bloggposten:

Et søk på google viser til mange artikler og de sier stort sett det samme, snakk med folk, ikke tenk negativt, ikke lytt for mye på kritikk, fremstå riktig, kle deg med stil, tren, ha økonomisk stabilitet, vær positiv og smil.

Det slår meg at dette er ikke råd til mennesker uten selvtillit, dette er rettet mot de som har en dårlig dag. Er du bustete på håret så gre det, dårlig ånde? Ja så puss tenna.
Synker en ned i gjeld og frustrasjoner, blir råd om økonomisk stabilitet, meningsløse.

Dette gjelder nemlig ikke bare for lite selvtillit. Det gjelder også for angst og generell depresjon. Jeg har skrevet om dette før, men det detter bare ikke inn hos enkelte. Nå skal jeg hente fram ei enda mindre teskje. Jeg er usikker på om jeg har så små teskjeer, men jeg skal gjøre mitt beste.

Jeg skjønner at du har det kjipt noen dager. Det er helt vanlig. Jeg skjønner at du (når du har en kjip dag, og du vil ikke på jobben, fordi dyna er jo så god, og det er ikke din feil at detektimen er så sent om kvelden, og at den er så spennende.) har godt av å slappe av med teve når du kommer hjem. Eller at du (også når du har en kjip dag, men denne gangen er det fordi katta du har hatt i flere år har daua) føler deg bedre av å gå lange turer i fjellet. Problemet med å fortelle det til meg som en Absolutt Sannhet, er at det funka for DEG. DU bor i DIN kropp. Kan jeg, som bor i min kropp, finne ut hva som funker for meg?

I tillegg kan jeg vel si noe om at aktiviteter ikke generer energi, men fordobler den som allerede er der, men det blir kanskje for teknisk.
Jeg kan si det på en enklere måte: Hvis jeg har lite energi, så hjelper det nok å begynne å trene. Det hjelper ikke å kjøpe medlemskap på Sats når jeg har så lite energi at å stå opp og kle på meg virker som en uendelig stor oppgave. Da har jeg nemlig (I tilleg til null energi altså) nok en utgift å tenke på, når økonomien ikke strekker til å første omgang.
Det hjelper kanskje å gå ut og treffe folk når jeg har en asosial periode. Det hjelper ikke å treffe folk når jeg har så mye angst at en tur i postkassen er en seriøs utfordring. Da får jeg (i tillegg til angst, som er jævlig i seg selv) dårlig samvittighet for å ha avtalt noe jeg ikke har forutsetning til å gjennomføre. Og NEI, jeg kan ikke bare ringe og avlyse, fordi det er ikke sånn det funker å ha intens angst. Når jeg ikke kan gå i postkassen fordi “tenk om naboene ser meg når jeg går nedover, og hva tror du de tenker når de ser at jeg går for å hente posten?”, så kan jeg heller ikke ringe noen og avlyse.

Jeg føler jeg snakker litt til veggen nå, men bare vent til du skjærer deg i fingeren eller brekker en negl. Da skal jeg komme med dette tipset: “Tanta til eksen har ett søskenbarn som kjenner en fyr som gjorde det der! Og han kjøpte en salve på nettet som hjalp ham! Han ble helt frisk men en gang! Jeg skal sjekke hva den nettsida het, fordi den salven er råbra altså!”

Hvorfor man ikke kjøper bil på Rema1000

Tuesday, August 4th, 2009

Noen folk vil kanskje si “hah! De selger jo ikke biler på Rema! haha.” Andre vil kanskje si: “Nei, hvis de hadde solgt biler, så hadde de jo vært drit!” Jeg vet ikke hva du tenker, men det er kanskje noe i disse baner: “Nei, det er jo teit. De selger jo mat på Rema…”

Denne bloggposten handler verken om Rema eller om bil. Jeg gir blanke f i biler, og jeg handler sjeldent på Rema. Bare så det er klart for alle som leser. Slutt å les nå hvis du vil høre om biler.

Jeg har ringt til halve Trondheim i dag, for å få tak i en ganske spesifikk dings. Jeg har hatt ett par samtaler med diverse store elektronikkvarehus, sånn som Elkjøp, Euronics, Expert, Lefdal, Coop Elektro osv osv.

Dette er kort oppsummert hvordan alle samtalene med store elektronikkbutikker forløp:

Meg: Hei, har dere Pentax k20D hus?
Ansatt i butikk der de selger  kjøleskap: hø? 2D?
Meg: Ja, K20D.
Tidligere nevnte ansatt: Eeeh… K20D… øøøh… tjaaa…
Meg: Det er en Pentax.
Ansatt som ikke har peil: Øøøøøøh…Hva er det?
Meg: Det er ett kamera.
Ansatt som skjønner at han bør finne frem alle sine kunnskaper om emnet: Minolta sa du?
Meg: Nei. Pentax.
Ansatt som ikke greie å skjule sin inkompetanse: Åja. øøøøh. Vet ikke heeeelt… øøøøh…
Meg: Kanskje du kan se etter?
Duste-ansatt: Åja. ja. vent.
(Pause. Tasting på tastatur. Unger som hyler i bakgrunnen.)
Tidligere omtalte ansatt: Nei, det har vi ikke.

Så til poenget: Hvis du, n00b med alt for mye penger, går til en sånn type butikk for å kjøpe kamera. Tror du virkelig at de som selger det til deg aner hva de snakker om? Tror du virkelig at de kan mer om dingsen du har lyst på enn det du allerede har lest i kundeavisa? (Dvs: Mengder med random fakta som ikke egentlig har relevans til saken.)

Hvis du spør spørsmål som gjør mer enn å skrape i overflata, tror du virkelig de kan svare deg uten å koke sammen noe svada? Tror du de som jobber på elektronikkbutikker kanskje kunne gjort en karriere som politikere? Jeg tror nemlig det. De selger masse greier, og de aner ikke hva de snakker om. Akkurat som politikere.

prøverom

Saturday, July 18th, 2009

Butikker med dårlig lys i prøverommet. Hva tenker butikksjefen på?

“hvis jeg har skikkelig dårlig lys i prøverommet i butikken min, da ser folk stygge ut, så da kjøper de mer!”

eh. nei. det er ikke sånn det fungerer. La meg fortelle dere en liten ting, kjære butikkeiere. Sånn gjør jeg hvis jeg skal kjøpe klær i en butikk med dårlig lys i prøverommene:

Jeg går først litt rundt i butikken med pengene mine, og ser om jeg finner noe fint. Ja, se der, det var ei fin bukse. Hva koster den? Ja, se der, jeg har råd til den. Men hvilken størrelse trenger jeg? Kanskje 36? kanskje 38? Uff, jeg vet ikke helt, så jeg tar med både 36 og 38 for å prøve dem på! Ja, det var veldg lurt, fordi da kan jeg se hvilken av dem som sitter best, og hvem av dem som ikke framhever at jeg begynner å få litt sægg i rumpa.
Så jeg går inn på prøverommet med pengene mine, for å prøve buksene på. Når jeg finner ett ledig prøverom, ser jeg meg i speilet og ser hvor tragisk den gamle buksa er. For den er tragisk. Det er den mest tragiske buksa jeg noen sinne har sett. Og genseren er også tragisk. Den har antydning til albuer, og fargen er egentlig ikke så fin lengre. Litt utvaska. Usj. Nei, det er bra at jeg har funnet ei ny bukse som jeg skal prøve! ho-ho-ho, dette blir bra!
Så tar jeg av meg den gamle buksa, og da ser jeg det. Leggene mine er helt hvite og har hår på seg. Blåflekken på kneet lyser mot meg. Jeg har litt tendens til synlige blodårer på den ene sida av det andre kneet. Og lårene mine. De er dissete og hengete og de er helt hvite og har hår på seg. Æsj. Og rumpa mi. Yuck! Se hvor mye appelsinhud jeg har! ÆSJ! Og jaggu har jeg ikke blåflekk på rumpa også, etter at jeg falt på isen. Nei, fysj, her er det best å få på seg klærne i en fart!
Så jeg tar på meg den nye buksa, men til ingen nytte. Den i 36 strammer litt, så jeg kan så vidt se litt flesk som henger over kanten hvis jeg bøyer meg litt. og det gjør jeg selvsagt. Jeg har jo verdens styggeste mage og hofter, det er rimelig tydelig! Speilet lyver ikke! ÆÆÆSJ, jeg er så stygg.
Så jeg tar på meg den andre buksa, men den er litt for stor. Den sægger litt i rumpa, og jeg kan se at den kommer til å bli for stor i lårene. Ja, det er heller ikke så rart, med de stygge lårene mine! Fysjom.
Så jeg tar av meg de heslige buksene, tar på mine gamle, og går raskt derfra med pengene mine. Nei, vet du hva, denne butikken har bare stygge klær. Jeg finner aldri noe der.

Her er litt grunnleggende lyslære for dere, kjære butikkeiere. (Dette er egentlig ganske selvsagt, men jeg skal likevel si det til dere, for det er tydelig at dere ikke brukte verken øynene eller hjernen dere har fått utdelt da dere lagde prøverombelysningen deres.)

Lyset i prøverom er overraskende ofte montert i taket. Det er en veldig uheldig måte å plassere belysning på hvis du har lyst til at folk skal tro de er pene. Jeg limer inn en illustrasjon, sånn at dere ser det selv. De grå områdene er skygger. Under øynene, under puppene, under haka osv. I alle bittesmå hakk og under enhver antydning til valk dannes en skygge som forstørrer denne feilen/valken. Ofte er lyset helt hvitt også, sånn at folk blir enda hvitere enn nødvendig. En annen kjekk ting med hvitt lys, er at det ofte ikke er hvitt, men litt blålig. Blått lys fremhever det blå i huden. Altså blåflekker og blodårer.

En god idé vil være å plassere lyset på hver side av speilet, sånn at man får ett jevnt lag av lys over hele seg, rett forfra. Da blir huden jevnere, og eventuelle valker eller appelsinhud eller whatever vil ikke bli like fremtredende. Hvis dere i tillegg lager en svak gulorange farge på lyset, vil huden se brunere ut, og blåflekker og blodårer vil forsvinne litt mer. sånn som dette:

Hvorfor skjønner dere ikke dette? hvorfor må jeg få ett ødelagt selvbilde hver gang jeg er i ett prøverom? Hvorfor bruker dere ikke hjernen og øynene dere har fått utdelt? Det er mulig å tenke over sånt, fordi da tjener dere mer penger! Og NEI, det er ikke uetisk å fremheve det fine på kundenes kropper. Det er det dere lever av, ffs! Og JA, det er dårlig gjort mot både kunden og fortjenesten å ha downlights i prøverommet.

Det er ikke vanskelig, men det virker sånn noen ganger.