En ny tid

Jeg har vært sint. Jeg har kjeftet og slengt bannskap og hatt lyst til å knuse og drepe. Helst alle fire samtidig. Jeg har i perioder hatt sekvenser som minner meg om Six Feet Under. (Du vet sånn som når de plutselig hyler til eller slår den de snakker med, men så viser det seg at det bare var tankene til David eller Nate eller hvem det nå er. Når de får en dårlig nyhet. You know. Jeg er litt dårlig til å forklare akkurat nå kjenner jeg.) Jeg har fått dårlige nyheter, jeg har fått knust og most drømmer og idéer. Jeg har forestilt meg at jeg knivstikker personen jeg snakker med, jeg har hatt lyst til å brøle og spytte. Men i stedet for å reagere slik jeg har lyst til, har jeg smilt ett påklistret smill og spurt om det var noe annet samtidig som jeg var der likevel.

I dag har jeg fått beskjed om at jeg er for psyk til å jobbe. Jeg ble ikke sint. Jeg fikk ikke lyst til å drepe og knuse og spytte og banne. Jeg trodde at jeg kom til å bli så sint at jeg ville rive av meg håret. Men det ble jeg ikke. Jeg sa javel, jaha, og så spurte jeg hva som skjer nå framover. Det kunne ikke damen fortelle meg, fordi hun hadde ikke ansvar lengre. De hadde fått beskjed fra NAV om at de skulle finne ut hvor mye jeg kunne jobbe, og jeg kan ikke jobbe. Så smilte hun og sa at det kommer til å ordne seg og at alt blir bra til slutt, og at jeg ikke må miste håpet, og at jeg sikkert får en fin jobb når jeg blir friskere. Og da sa jeg takk for laget, nå går jeg hjem. og så gikk jeg ned i garderoben, hentet skoene mine og brettet sammen arbeidsklærne og la de på benken. Så kom damen etter og gav meg en klem mens hun forsikret meg om at jeg sikkert kom til å bli frisk, og ønsket meg lykke til videre.

Jeg er ikke sint. Jeg er ikke trist. Jeg er ikke frustrert. Jeg er mest oppgitt og litt tung i kroppen.

“Snakkes! Ailler!”