Nå har løsningsforslaget på eksamen kommet ut. Jeg har sett på det, og ser at jeg har en del feil. (Feil = ikke 100% riktig.)
Kjapt spørsmål til kroppen min: Hva er poenget med å få eksamensangst ETTER at eksamen er ferdig?
Posts Tagged ‘kropp’
Løsningsforslag
Wednesday, December 16th, 2009Naken gammel dame på 22
Wednesday, September 16th, 2009Jeg oppdaget to ting i dag. De to tingene henger ikke så veldig godt sammen, så jeg lurer på om jeg har splittet personlighet. Det ville ikke vært noe nytt i så fall. (Jfr. Sove-Marianne, Sulten-Marianne og Marianne.)
Det første jeg oppdaget, var at jeg er det naturlige førstevalget når folk trenger nakne damer. Jeg fikk en SMS i dag, med forespørsel om å være naken scenepynt på en nært forestående konsert. (Sitat avsenderen: “Du var den første jeg tenkte på!”) Jeg syntes det hørtes artig ut, og sa ja. Så begynte jeg å tenke over spørsmålet. (Jepp, det er ganske typisk. Si ja først, tenke etterpå.) Spørsmålet som dukket opp i hodet mitt var ikke “er nå dette så lurt?”, men heller “Hvorfor er jeg førstevalget for nakenhet?”. Og det er sannelig ett godt spørsmål. Så jeg spurte Tittan. Han syntes også jeg var ett naturlig valg. Hvorfor det? Jeg har jo ikke vært naken i offentlighet såååå ofte? (Jeg sliter riktignok litt med vondt i halsen etter å ha vært nesten naken i en hule inni en foss forrige helg, men før det har jeg ikke vært naken så mye? Litt kanskje?) Jeg er jo ikke sååå eksibishonistisk? Det stemmer at sjenert kanskje ikke passer så godt på meg, men eksibisjonist? Det var kanksje å ta litt hardt i.
Det andre jeg oppdaget, var at jeg er ei gammel dame på søttifem år. Jeg er passelig glemsk, og jeg leser dødsannonsene i avisa. Jeg spiser spandauer til kaffen, og jeg synes konfekt med likørfyll er stas. Jeg bruker ordet stas. Jeg synes ungdommen nå til dags er litt rare, og jeg liker ikke høy musikk. Hvis jeg danser, så bør det være reinlender, og jeg kan alle fem tusen versene på “Nordmannen”. Jeg synes regnjakke er praktisk, og vasker håret en gang i uka. Jeg strikker hele tida, og jeg prøver meg på kryssord. Norge Rundt har sin sjarm, og jeg skjønner meg ikke på iPhone.
Nå skulle man tro at “Gammel-Dame-Marianne” og “Naken-Marianne” kanskje ikke er tilstede samtidig, men det er de. Naken-Marianne synes lohengrin er godt, og spiser gjerne snitter med eggsalat. Gammel-Dame-Marianne synes mange unge er så sjenerte på stranden og i garderoben, og lurer på om de aldri har sett nakne mennesker før.
Ok, nå slutter jeg før språket mitt blir femtitalls.
Gode råd
Tuesday, September 8th, 2009Jeg er lei av folk med velmenende tips. Jeg er lei av folk som ber meg om å telle til ti, når mine grenser er tråkket over for femtiende gang denne dagen. Jeg er lei av folk som tror at å gå turer i fjellet gjør meg bra, når det jeg trenger er ro og stabilitet. Jeg er lei av folk som vil fortelle meg hvordan jeg skal lære meg å bo i min kropp.
Hellyeah blogget om selvtillit og mangel på sådan i dag. Jeg kan gi de latere av leserne en kjapp oppsummering av hva som er bra i bloggposten:
Et søk på google viser til mange artikler og de sier stort sett det samme, snakk med folk, ikke tenk negativt, ikke lytt for mye på kritikk, fremstå riktig, kle deg med stil, tren, ha økonomisk stabilitet, vær positiv og smil.
Det slår meg at dette er ikke råd til mennesker uten selvtillit, dette er rettet mot de som har en dårlig dag. Er du bustete på håret så gre det, dårlig ånde? Ja så puss tenna.
Synker en ned i gjeld og frustrasjoner, blir råd om økonomisk stabilitet, meningsløse.
Dette gjelder nemlig ikke bare for lite selvtillit. Det gjelder også for angst og generell depresjon. Jeg har skrevet om dette før, men det detter bare ikke inn hos enkelte. Nå skal jeg hente fram ei enda mindre teskje. Jeg er usikker på om jeg har så små teskjeer, men jeg skal gjøre mitt beste.
Jeg skjønner at du har det kjipt noen dager. Det er helt vanlig. Jeg skjønner at du (når du har en kjip dag, og du vil ikke på jobben, fordi dyna er jo så god, og det er ikke din feil at detektimen er så sent om kvelden, og at den er så spennende.) har godt av å slappe av med teve når du kommer hjem. Eller at du (også når du har en kjip dag, men denne gangen er det fordi katta du har hatt i flere år har daua) føler deg bedre av å gå lange turer i fjellet. Problemet med å fortelle det til meg som en Absolutt Sannhet, er at det funka for DEG. DU bor i DIN kropp. Kan jeg, som bor i min kropp, finne ut hva som funker for meg?
I tillegg kan jeg vel si noe om at aktiviteter ikke generer energi, men fordobler den som allerede er der, men det blir kanskje for teknisk.
Jeg kan si det på en enklere måte: Hvis jeg har lite energi, så hjelper det nok å begynne å trene. Det hjelper ikke å kjøpe medlemskap på Sats når jeg har så lite energi at å stå opp og kle på meg virker som en uendelig stor oppgave. Da har jeg nemlig (I tilleg til null energi altså) nok en utgift å tenke på, når økonomien ikke strekker til å første omgang.
Det hjelper kanskje å gå ut og treffe folk når jeg har en asosial periode. Det hjelper ikke å treffe folk når jeg har så mye angst at en tur i postkassen er en seriøs utfordring. Da får jeg (i tillegg til angst, som er jævlig i seg selv) dårlig samvittighet for å ha avtalt noe jeg ikke har forutsetning til å gjennomføre. Og NEI, jeg kan ikke bare ringe og avlyse, fordi det er ikke sånn det funker å ha intens angst. Når jeg ikke kan gå i postkassen fordi “tenk om naboene ser meg når jeg går nedover, og hva tror du de tenker når de ser at jeg går for å hente posten?”, så kan jeg heller ikke ringe noen og avlyse.
Jeg føler jeg snakker litt til veggen nå, men bare vent til du skjærer deg i fingeren eller brekker en negl. Da skal jeg komme med dette tipset: “Tanta til eksen har ett søskenbarn som kjenner en fyr som gjorde det der! Og han kjøpte en salve på nettet som hjalp ham! Han ble helt frisk men en gang! Jeg skal sjekke hva den nettsida het, fordi den salven er råbra altså!”
sjuk
Monday, September 7th, 2009Jeg har blitt sjuk. (Det va da som svarte. Vi får håp det bli likar i mårrå.)
Internett sier at det ligner på influensa. Internett har jo helt definitivt ikke peiling, jeg har nemlig ikke tid til å ha influensa. Sulten er jeg også. Og jeg har ikke rennende nese, jeg greier faktisk å puste gjennom den, tenk! Jeg tror jeg skal lage meg noe mat, og så skal jeg se på pandemi.no og finne ut at NEIDA, jeg har ikke baconsyken, jeg er frisk som en FISK! (Altså en fisk som lever i Kanalen i Trondheim. Rimelig dau, med andre ord.)
Hjernesnue
Friday, July 24th, 2009Jeg stiller meg helt bak Oda, når hun foreslår ett nytt ord. Hjernesnue.
Jeg er litt lei av å bli oppfattet som lat når jeg egentlig er redd. Angst er ikke latskap, angst er hardt arbeid. Jeg prøver så godt jeg kan, men noen dager er verden for stor og for skummel, og da greier jeg det ikke. Ingen blir sure hvis jeg får feber og må bli hjemme. Mange har blitt sure fordi jeg er redd.
Det er ikke min feil, akkurat like lite som det er min feil at jeg får feber.
prøverom
Saturday, July 18th, 2009Butikker med dårlig lys i prøverommet. Hva tenker butikksjefen på?
“hvis jeg har skikkelig dårlig lys i prøverommet i butikken min, da ser folk stygge ut, så da kjøper de mer!”
eh. nei. det er ikke sånn det fungerer. La meg fortelle dere en liten ting, kjære butikkeiere. Sånn gjør jeg hvis jeg skal kjøpe klær i en butikk med dårlig lys i prøverommene:
Jeg går først litt rundt i butikken med pengene mine, og ser om jeg finner noe fint. Ja, se der, det var ei fin bukse. Hva koster den? Ja, se der, jeg har råd til den. Men hvilken størrelse trenger jeg? Kanskje 36? kanskje 38? Uff, jeg vet ikke helt, så jeg tar med både 36 og 38 for å prøve dem på! Ja, det var veldg lurt, fordi da kan jeg se hvilken av dem som sitter best, og hvem av dem som ikke framhever at jeg begynner å få litt sægg i rumpa.
Så jeg går inn på prøverommet med pengene mine, for å prøve buksene på. Når jeg finner ett ledig prøverom, ser jeg meg i speilet og ser hvor tragisk den gamle buksa er. For den er tragisk. Det er den mest tragiske buksa jeg noen sinne har sett. Og genseren er også tragisk. Den har antydning til albuer, og fargen er egentlig ikke så fin lengre. Litt utvaska. Usj. Nei, det er bra at jeg har funnet ei ny bukse som jeg skal prøve! ho-ho-ho, dette blir bra!
Så tar jeg av meg den gamle buksa, og da ser jeg det. Leggene mine er helt hvite og har hår på seg. Blåflekken på kneet lyser mot meg. Jeg har litt tendens til synlige blodårer på den ene sida av det andre kneet. Og lårene mine. De er dissete og hengete og de er helt hvite og har hår på seg. Æsj. Og rumpa mi. Yuck! Se hvor mye appelsinhud jeg har! ÆSJ! Og jaggu har jeg ikke blåflekk på rumpa også, etter at jeg falt på isen. Nei, fysj, her er det best å få på seg klærne i en fart!
Så jeg tar på meg den nye buksa, men til ingen nytte. Den i 36 strammer litt, så jeg kan så vidt se litt flesk som henger over kanten hvis jeg bøyer meg litt. og det gjør jeg selvsagt. Jeg har jo verdens styggeste mage og hofter, det er rimelig tydelig! Speilet lyver ikke! ÆÆÆSJ, jeg er så stygg.
Så jeg tar på meg den andre buksa, men den er litt for stor. Den sægger litt i rumpa, og jeg kan se at den kommer til å bli for stor i lårene. Ja, det er heller ikke så rart, med de stygge lårene mine! Fysjom.
Så jeg tar av meg de heslige buksene, tar på mine gamle, og går raskt derfra med pengene mine. Nei, vet du hva, denne butikken har bare stygge klær. Jeg finner aldri noe der.
Her er litt grunnleggende lyslære for dere, kjære butikkeiere. (Dette er egentlig ganske selvsagt, men jeg skal likevel si det til dere, for det er tydelig at dere ikke brukte verken øynene eller hjernen dere har fått utdelt da dere lagde prøverombelysningen deres.)
Lyset i prøverom er overraskende ofte montert i taket. Det er en veldig uheldig måte å plassere belysning på hvis du har lyst til at folk skal tro de er pene. Jeg limer inn en illustrasjon, sånn at dere ser det selv. De grå områdene er skygger. Under øynene, under puppene, under haka osv. I alle bittesmå hakk og under enhver antydning til valk dannes en skygge som forstørrer denne feilen/valken. Ofte er lyset helt hvitt også, sånn at folk blir enda hvitere enn nødvendig. En annen kjekk ting med hvitt lys, er at det ofte ikke er hvitt, men litt blålig. Blått lys fremhever det blå i huden. Altså blåflekker og blodårer.
En god idé vil være å plassere lyset på hver side av speilet, sånn at man får ett jevnt lag av lys over hele seg, rett forfra. Da blir huden jevnere, og eventuelle valker eller appelsinhud eller whatever vil ikke bli like fremtredende. Hvis dere i tillegg lager en svak gulorange farge på lyset, vil huden se brunere ut, og blåflekker og blodårer vil forsvinne litt mer. sånn som dette:
Hvorfor skjønner dere ikke dette? hvorfor må jeg få ett ødelagt selvbilde hver gang jeg er i ett prøverom? Hvorfor bruker dere ikke hjernen og øynene dere har fått utdelt? Det er mulig å tenke over sånt, fordi da tjener dere mer penger! Og NEI, det er ikke uetisk å fremheve det fine på kundenes kropper. Det er det dere lever av, ffs! Og JA, det er dårlig gjort mot både kunden og fortjenesten å ha downlights i prøverommet.
Det er ikke vanskelig, men det virker sånn noen ganger.
Åpent brev til kroppen
Thursday, July 9th, 2009Kjære kroppen min.
Jeg har i lengre tid forsøkt å inngå ett samarbeid. Jeg har prøvd å få i deg mat til faste tider, og gi deg søvn til passende tider. Jeg vet at jeg ikke alltid er snill med deg, men stort sett prøver jeg å vedlikeholde deg sånn tålelig greit.
Problemet, og grunnen til at jeg skriver til deg, er det nylige bruddet i forhandlingene. Jeg forsøker å legge meg til ganske riktige tider, men du har det siste året ikke vært særlig interessert i å sove. Jeg vet at puta ikke alltid er perfekt og at lakenet er skrukkete og at dyna krøller seg, men sånn er det engang. Jeg kan ikke vekke Kristian for å be ham om hjelp til å bytte på senga midt på natta. Det er ikke sånn det fungerer. Jeg kan heller ikke bake muffins midt på natta, selv om du har aldri så lyst på.
Jeg vet at du er skeptisk til å sovne om kvelden, men vi har hatt ett ganske greit kompromiss. Vi sover på dagen i stedet for. Og ja, det er skikkelig dumt å la deg sove på dagen, da det forsterker behovet for å være våken på natta. Likevel har jeg latt deg holde på, av den enkle grunn at det fungerer ganske greit. Vi greier å forholde oss til andre folk, og vi greier å spise og ta vare på oss selv. Neivel, så rekker vi ikke offentlige kontor i det sekundet de åpner. Neivel, så er det ingen vits i å abbonere på morgen-aviser, fordi når vi våkner er det ettermiddag. Det er helt greit.
Det virkelige problemet er når du våkner på morran og ikke vil sove mer. Jeg hadde helst sett at vi sov noen timer til, men det ville ikke du. Jeg er usikker på hvorfor, vi drømte jo så fint der vi lå. Jeg hadde endelig lurt deg til å sovne, men klokka kvart på åtte om morran ville du være våken igjen.
Alle som kjenner oss, vil kanksje være sjokkerte nå. Du våknet klokka kvart over åtte og nektet å sove igjen. Ja, det er sant, og ja, det er irriterende. Gjerne slutt med det igjen.
Og nå kjenner jeg at du begynner å bli trøtt igjen, men dæven ta, nå skal vi ut i regnværet, fordi du var dum nok til å våkne alt for tidlig. Nå har hodet våknet også, skjønner du, så nå er det ingen nåde.
hah.snakkes.
Vennlig hilsen Marianne, hun som prøver å bestemme over deg.
en oppdatering
Wednesday, April 8th, 2009Jeg har lenge tenkt å skrive en ny post. Dessverre har jeg en særdeles høy selvsensur for tida, og alt jeg skriver blir bare drit. Dette er dagens forsøk.
Brainstorm. Ting jeg kan skrive om:
- Hvordan det går. Jeg må bare innrømme det ovenfor meg selv først. Ok, her har dere det rett ut: Det går ganske dårlig. Jeg har ingen energi, og jeg orker ikke å forholde meg til at det finnes en verden der ute. Jeg har ikke engang energi til å hente posten. Når kvelden kommer orker jeg ikke tannbørstelyd inni hodet mitt, så jeg lar være. Jeg orker ikke å såpe meg inn i dusjen, jeg bare står rett opp og ned til det ikke er mer varmtvann igjen, og da må jeg samle krefter til å tørke meg. Når jeg våkner ligger jeg i timesvis i senga for å samle krefter til å stå opp. Tastaturet mitt lager så mye lyd at jeg må ta pause fra å skrive. Jeg er redd jeg holder på å bli sjuk, men jeg prøver å passe på. Jeg prøver å slappe av, jeg prøver å spise nok.
- Hva jeg har gjort siden sist. Jeg har søkt samordna opptak. Fordi jeg må. Jeg har ikke lyst til å gjøre noe, jeg har ikke lyst til å studere. Jeg er redd for å mislykkes, derfor vil jeg ikke forsøke. HiST vil ikke ha studenter, og det er helt greit for meg. Jeg vil ikke ha HiST heller. NTNU er litt greiere, men jeg har ikke lyst til å forsøke noe som bare feiler.
- Hvor kjipt det er når alle andre har ferie. Jeg har hatt ferie siden august. Jeg har forsøkt å finne på noe sammen med folk, men de har det så travelt med skole/jobb/eksamen/whatever reason at de ikke har tid. Når de faktisk har ferie, har de i alle fall ikke tid. Da skal de jage vinteren opp på fjellet, tyne ut siste rest av skismurning fra innerste krok av sekken, forspise seg på frossen appelsin og drikke lunken kakao med snø. Eventuelt skal de reise hjem til hvor-de-nå-enn-kommer-fra og tilbringe tid sammen med folk der. Jeg kjenner ikke en kjeft som skal hjem til Trondheim. Jeg kjenner veldig mange som skal hjem til ett eller annet sted som ikke er her. Jeg er alenest i hele verden akkurat nå.
- Hvor intenst jeg hater prøverom. Jeg hadde en halv time i byen her om dagen, så jeg gikk innom tilfeldige butikker og der fant jeg en ganske fin kjole. Jeg tok den med meg inn i prøverommet. Tok av meg jakken og skjerfet og lua og skoene og genseren og buksa og t-skjorta. Så tok jeg ned kjolen fra hengeren og skulle akkurat til å prøve den på, da jeg kastet ett kjapt glimt i speilet. Det var ett sånt prøverom med to speil, så man kan se både foran og bak uten å vri seg. Lyset var hvitt og hard og rett ned fra taket og ned i hodebunnen min. Jeg hadde helt hvit hud, og blåflekken på leggen lyste mot meg. Jeg så alle de røde og alle de brune prikkene, og jeg så at jeg er lut i ryggen. Så jeg snudde ryggen til det store speilet for å slippe å se på det. Men der var det lille speilet som er vinklet slik at man ser ryggen sin. Og rompa mi. Og rompa mi. Og den hengete, kvapsete, bleike rompa mi. Den er ikke som den pleide å være. Den har blitt slapp. Jeg forsøkte å vri på hofta, så den skulle bli stram og fin, slik den pleide å være, men det feilet. Jeg har fått stygg og sæggete rompe. Den har ikke blitt større, den har bare blitt feit. Feit er herved ikke motsetningen til tynn. Jeg er både tynn og feit samtidig. Jeg har hoftebein som stikker ut, ribbein som kan telles, albuer og knær som er spisse og stygge, og jeg er feit over det hele. Samtidig. Beinete og feit. Tro det eller ei, jeg har blitt feit. Da jeg så rompa mi i hele dens sæggete form, så jeg også magen min. og lårene mine. og overarmene mine. Det komplimentet som jeg husker best gjelder ikke lengre. Jeg pleide å være fornøyd med overarmene mine, men nå er de bare hengete og stygge. Faen som jeg hater prøverom.
- Hvor dårlig choco boco har blitt. De blir dårligere og dårligere hver gang jeg er der. Han fyren som var der sist skjønte ikke hva “jeg vil ikke ha krem på kaffen min” betydde. jeez.
Men så innser jeg at hele min bloggpost bare er syting og klaging. så jeg slutter der.
Is!
Monday, March 9th, 2009I dag er det kvinnedagen. Den bør bytte navn til likestillingsdagen, men det var ikke det jeg skulle snakke om nå.
Jeg spiste is i dag. Ispinneholdemuskelen i tommelen var skikkelig utrent, og halvvegs i isen kjente jeg at jeg trenger trening. Jeg ble stiv og støl på innsida av tommelen, og det kan jeg ikke huske å ha blitt før. Jeg er rett og slett ute av pinneisspisetrening. Kanskje jeg har spist for mye kuleis i beger de siste årene. Kanskje jeg har blitt snobbete i min isspisekultur? Vanskelig å si.
Nipple
Tuesday, February 3rd, 2009I took a bath today, when i noticed something nice. When I breathed, my left nipple bobbed out of the water. I wanted to take it’s picture, because of the water bent nicely around it. I like how the surface sticks to things, and bends after them. But I was in our bathtub, and the bathroom was all steamy. I couldn’t bring the DSLR in there, and I don’t know if I have any film for the analog ones. I probably do, but I don’t know where. And I’d have to use the really old one, because it has almost no electronics inside. Probably a little for the light meter. I don’t know. But then there was the problem of light. Our bathroom is kinda dark, and there is no windows. Besides, I liked the light as it were, but it’d be a challenge to take the picture while holding my breath and focusing/composing on such a short length, and get it good with the poor lighting conditions. I could put in an additional lamp, but all of this required that I’d have to get out of the tub. Dry myself and get all the things. I think I’d have to go up on the loft to get the camera I wanted, and probably the film as well. And then I’d have to fill the bathroom with additional lamps, and then I’d have to lay down in the water and wait for it to be calm. I tried to get my boyfriend to help me, but he was watching TV with the volume rather high, so he couldn’t hear me. So I did not take the photo. But I will have to take it some day. I was thinking if I should get a polarizing filter, but that’d take the reflection out of the water. But without I might not be able to get the composition I want. I want my body to be visible under the water. I might need some colour for the water. Perhaps green. Just to make my body pop put from the tub. White skin and a white tub will probably be too similar. Should I do it in B/W or in colour? That will be crucial to the choice of color. But green would maybe be the best. I’ll have to think about this for a while.