Posts Tagged ‘mystisk’

Naken gammel dame på 22

Wednesday, September 16th, 2009

Jeg oppdaget to ting i dag. De to tingene henger ikke så veldig godt sammen, så jeg lurer på om jeg har splittet personlighet. Det ville ikke vært noe nytt i så fall. (Jfr. Sove-Marianne, Sulten-Marianne og Marianne.)

Det første jeg oppdaget, var at jeg er det naturlige førstevalget når folk trenger nakne damer. Jeg fikk en SMS i dag, med forespørsel om å være naken scenepynt på en nært forestående konsert. (Sitat avsenderen: “Du var den første jeg tenkte på!”)  Jeg syntes det hørtes artig ut, og sa ja. Så begynte jeg å tenke over spørsmålet. (Jepp, det er ganske typisk. Si ja først, tenke etterpå.) Spørsmålet som dukket opp i hodet mitt var ikke “er nå dette så lurt?”, men heller “Hvorfor er jeg førstevalget for nakenhet?”. Og det er sannelig ett godt spørsmål. Så jeg spurte Tittan. Han syntes også jeg var ett naturlig valg. Hvorfor det? Jeg har jo ikke vært naken i offentlighet såååå ofte? (Jeg sliter riktignok litt med vondt i halsen etter å ha vært nesten naken i en hule inni en foss forrige helg, men før det har jeg ikke vært naken så mye? Litt kanskje?) Jeg er jo ikke sååå eksibishonistisk? Det stemmer at sjenert kanskje ikke passer så godt på meg, men eksibisjonist? Det var kanksje å ta litt hardt i.

Det andre jeg oppdaget, var at jeg er ei gammel dame på søttifem år. Jeg er passelig glemsk, og jeg leser dødsannonsene i avisa. Jeg spiser spandauer til kaffen, og jeg synes konfekt med likørfyll er stas. Jeg bruker ordet stas. Jeg synes ungdommen nå til dags er litt rare, og jeg liker ikke høy musikk. Hvis jeg danser, så bør det være reinlender, og jeg kan alle fem tusen versene på “Nordmannen”.  Jeg synes regnjakke er praktisk, og vasker håret en gang i uka. Jeg strikker hele tida, og jeg prøver meg på kryssord. Norge Rundt har sin sjarm, og jeg skjønner meg ikke på iPhone.

Nå skulle man tro at “Gammel-Dame-Marianne” og “Naken-Marianne” kanskje ikke er tilstede samtidig, men det er de. Naken-Marianne synes lohengrin er godt, og spiser gjerne snitter med eggsalat. Gammel-Dame-Marianne synes mange unge er så sjenerte på stranden og i garderoben, og lurer på om de aldri har sett nakne mennesker før.

Ok, nå slutter jeg før språket mitt blir femtitalls.

en ny følelse!

Friday, April 17th, 2009

Jeg har oppdaget en ny følelse. Eller mer presist: En type behov jeg ikke har noe ord for.

Ord for ulike behov på Mariannesk, til glede for alle ikke-inderøyske lesere.

  • Snavvelsjuk – Behovet for å snavle på noe. Ikke en konkret ting, men noe som smaker godt.
  • Gåttaklein – Behovet for å spise godteri.
  • Åtlei – Behovet for å være ekkel med noen på en hyggelig og vennskapelig måte, og så få en irritert, men positiv, reaksjon tilbake.
  • Snåttåklein – Behovet for å kikke i skapet for å se om det er noe interessant der. Som oftest brukt om både kalde og romtempererte skap med mat i, men kan også være f.eks. skapet på badet.
  • Nøvvlin – Behovet for å lage noe godt. Ikke for å spise det, men for å lage det fordi det er (åh, nå skal jeg bruke ett ord jeg nesten bare bruker ironisk, men i dette tilfellet er det ikke det.) trivelig å lage noe sånn at man kan spise det hvis man får lyst på.
  • Pråttåklein – Behovet for å pille på noe. Brette hjørnet på duken – rive servietten i stykker  i mønster – slå av og på penna for å så demontere den for å så sette den sammen igjen.
  • Pratsjuk – Behovet for å prate med noen. Dette behovet kan tilfredstilles med en telefonsamtale eller msn.
  • Selskapssjuk – Behovet for å sosialisere.

Denne lista er ikke komplett. Mange vil kanskje putte på ord som “kosete” eller “kåt” eller “sulten” eller “trøtt”, men det er sånne behov alle har ord for allerede.

Behovet som oppstod i dag, var av en ganske underlig art. Jeg hadde ett veldig konkret behov, men ikke noe ord for det. Jeg hadde veldig lyst til å gjøre noe annet, men det var verken rastløs, pratsjuk eller selskapssjuk. Jeg kjedet meg ikke, men jeg var litt mettet av all internettinga. Jeg hadde lyst til å finne på noe, men ikke hva som helst. Ikke prate eller se film eller være sammen med noen eller lage mat eller noe annet. Det var en veldig underlig kombinasjon av åtlei og noe annet. Det er dette “noe annet” som er så mystisk. Jeg kunne sikkert ha vært veldig åtlei med noen, men det var liksom ikke det jeg hadde mest behov for.

Dette er snålt. Jeg har nesten aldri måtte tenke over hva jeg egentlig har behov for, jeg har jo ord for de aller fleste superspesifike følelsene, men i dag passer ingen. Veldig rart. Nå har det gått over. Jeg har enten distrahert meg selv nok til å glemme det, eller så har jeg innfridd behovet. Merkelig.