Vi pusser opp hjemme. Det har vi gjort ei god stund. I tillegg er det eksamenstid, så jeg har ikke hatt tid til å tenke på alt mulig som kunne passet i bloggen. Stort sett har jeg bare vært på skolen, vært i leiligheten og sparklet, spist, sovet. Gjenta.
Jeg håper Nabofaen har skjønt at det ikke er kult med folk som spikrer i veggene. Nå har vi passet på å ikke spikre klokka ett om natta, men likevel.
Jeg har kanskje ikke skrevet om Nabofaen før. Nabofaen er fellesbetegnelsen på de teite naboene. Noen ganger er de ikke Nabofaen, men bare Rarenaboen eller Naboen Med Den Lille Ungen, for eksempel.
I dag har Nabofaen hamret og boret igjen. Nabofaen synes det er en glimrende idé å banke og bore klokka ti om kvelden. Eller enda senere. Eller tidligere. Ja, når som helst er en god tid for å slå i den spikeren eller bore det hullet.
Nabofaen tar ikke hensyn til at vi bor i ei murblokk. Sånn til opplysning til alle som ikke bor i murblokk: Mur leder lyd bedre enn luft. Ganske mye bedre enn luft, faktisk, så lyden blir ikke veldig mye dempet av å gå gjennom veggen. Når Nabofaen borer i veggen, hører vi det ganske godt i stua vår. Eller på soverommet. Eller på badet. Eller på kjøkkenet. Eller på gangen. Eller på dass. Jeg har ikke prøvd å stå i kottet, men jeg antar at lyden er ganske så hørbar på kottet også.
Jeg har kanskje ikke skrevet om mitt forhold til Gud heller. (Nå tenker du sikkert: Hva har Gud med Nabofaen å gjøre? Det skal jeg forklare etterpå. Vent litt.) Mitt forhold til Gud er litt sånn: Jeg kan ikke vite sikkert om Gud finnes, siden jeg ikke har klare bevis for det ene eller det andre. Stort sett har jeg ikke lagt særlig merke til Gud. (Noen av dere vil kanskje si at “ja, men da kan du jo si at han ikke finnes!”, og joda, det kan jeg. Men da må jeg også påpeke at jeg ikke merker noe til nebbdyr heller. Jeg har aldri sett ett nebbdyr, og nebbdyr har ikke særlig mye å si for min hverdag. Det betyr ikke at nebbdyrene ikke finnes, det betyr bare at jeg ikke bryr meg så mye. ok?)
Jeg har prøvd å bedt til Gud. Det hjalp ikke noe særlig, men jeg kan jo ikke utelukke at det kanskje skjedde noe som jeg ikke la merke til. Eller kanskje at det som skjedde etterpå egentlig var Gud, selv om jeg trodde at det var Per som hadde skylda. Det kan jeg ikke vite. Men jeg har, som sagt, ikke lagt merke til noen umiddelbar effekt.
I dag prøvde jeg noe nytt. Jeg ba til Nabofaen. (ikke le!)
Forskjellen på å be til Gud og å be til Nabofaen, er jo ganske selvsagt. Jeg vet ikke om Gud eksisterer. Jeg er 100% sikker på at Nabofaen eksisterer. Med andre ord, det er ikke sikkert at det er noen vits i å be til Gud, det er jo ikke sikkert at han eller hun er der for å høre på likevel. Nabofaen, derimot. Nabofaen er nå der i det minste. Nabofaen kan ikke gjemme seg bak at hun ikke eksisterer! (Jeg så henne senest i forrige uke, og jeg hører henne tydelig!)
Det er ikke sikkert Nabofaen hører på meg, eller gidder å bry seg. Derfor har jeg bygd inn en klausul i bønnen min. “Hvis du ikke slutter å bore snart, skal jeg henge opp de bildene som skal opp på stua en dag du har vondt i hodet og er sliten!” (ja, jeg sa “vær så snill og slutt med det der!” først. Må jo ha både pisk og gulrot, vettu. (okei, kanskje det var 99% pisk og 1% vær så snill, og 0% gulrot, men jeg sa i alle fall vær så snill!))
Nabofaen kan liksom ikke kjefte på meg den dagen jeg skal hente fram slagboret og slegga og rive ned det kottet. Jeg tenkte at vi kunne ta ei økt før Tittan drar på jobb om morran, sånn i firetida på natta. De pusser opp når de er våkne, vi pusser opp når vi er våkne. De bæsjer på sameiet sine ordensregler, da kan vi også gjøre det.
Nabofaen kan heller ikke skylde på å ikke ha fått noen advarsel. Jeg har jo bedt til henne. At hun ikke hørte det, er ikke min feil. Det var jo hun som hamret og boret mens jeg ba. Hadde hun ikke hamret og boret, ville det ikke vært noe problem til å begynne med.
Satans Nabofaen, jeg håper du har migrene eller noe annet fælt, så jeg kan hamre når du vil ha fred og ro.