Posts Tagged ‘NAV’

Hvorfor jeg ikke passer sammen med NAV

Sunday, August 8th, 2010

Jeg har tenkt en god del på dette, og jeg har ikke noe konkret svar. Det kan være fordi jeg ikke liker å få løsninger tredd over hodet, det kan være fordi jeg ikke tåler å samarbeide med nedlatende og frekke folk, eller det kan være noe annet.

Det er noe annet jeg har som løsning.

NAV passer meg ikke fordi jeg ikke er en standardisert syking. NAV passer veldig godt for folk med en klar diagnose, ett konkret problem og ett fastlagt mål. NAV passer godt for Ola som har jobbet som sykepleier i mange år, men som nå har fått vond rygg. Stakkars Ola må først bli bedre i ryggen, og så kanskje han kan omskoleres. Etter en utredningsfase finner NAV ut at Ola har det helt fint så lenge han slipper å løfte ting, og Ola omskolerer seg til å bli regnskapsmedarbeider, jobber 80% og sier hadet til NAV. Fine greier.

Jeg har ikke en konkret diagnose. Jeg har vært så heldig å få en diagnose som er så diffus at det diskuteres om det i det hele tatt ER en diagnose, og hvis det finnes, hvordan skal den defineres?
Denne kjekke diagnosen kommer med ett lass med tilsvarende diffuse symptomer og plager. Noen dager kommer jeg meg ikke ut av leiligheten, andre dager kan jeg gjøre mer enn gjennomsnittspersonen og ha energi til gode. Problemet er at jeg ikke vet hvilke dager som er hva før jeg har prøvd dagen på. Noen ganger oppdager jeg det ikke før halve dagen har gått, og da må jeg bare dra hjem igjen.
Jeg har ikke peiling på hva jeg vil bli når jeg blir stor, bortsett fra frisk. Det går dessverre ikke an å omskolere seg til å bli frisk. Det hadde vært veldig kjekt, men det går ikke.

NAV skjønner ikke helt at jeg ikke har en Plan. Jeg kan ikke ha planer, de blir jeg syke av. Jeg må ha forutsigbarhet, men ikke tidspress. Nav skjønner ikke at jeg ikke bare kan “starte på 50% og jobbe meg oppover” (sic!), når jeg vet at jeg greier ett sted mellom 40% og 60%. Hvis jeg begynner på 50% fast og jobber meg opp mot 100%, vil jeg bli syk. Noen dager greier jeg ikke mer enn 1%, og det er 49% unna minimumskravet.
Jeg er ikke interessert i lavterskeltilbud, det har jeg prøvd, og det gir meg ingenting. Jeg blir frustrert og jeg stagnerer. Det har ingen løsning, jeg har prøvd å løse det, men det blir for lett. Jeg trenger utfordringer.

Kanskje det hadde vært bedre om jeg fikk slitasjeskader i ett kne. Da hadde jeg hatt en konkret greie å vise til, og så hadde de kunnet puttet meg inn i standardskjemaet sitt, og så hadde alt blitt så mye bedre.

(Dette ble litt rotete. Jaja)

NAV og private bedrifter

Monday, March 15th, 2010

Jeg har i lang tid hevdet at dersom NAV hadde vært en privat bedrift, så hadde de gått konken for lengst. Nå viser det seg at jeg kanskje må revurdere påstanden.

Jeg har fått en lønns- og trekksoppgave fra ett sted jeg jobbet for to år siden, og jeg skjønner ikke hva greia er, jeg kjenner nemlig ikke igjen tallene. Jeg har gjort som man bør, og ringt den gamle jobben. Jeg har snakket med den nye sjefen og fått vite at hun skulle sjekke med regnskapskontoret “med en gang” og så skulle hun ringe meg tilbake “så snart jeg har funnet ut av det”.

Dette er en måned siden. Jeg har ringt tilbake omtrent en gang i uka siden det og purret, men sjefen er aldri inne. Lunsj, møte, ærend, syk, vettafaen. Jeg har lagt igjen beskjed etter beskjed, men har ikke blitt ringt tilbake. Jeg har foreslått å ringe til regnskapskontoret selv, men det kunne jeg ikke gjøre. Jeg fikk ingen forklaring på hvorfor jeg ikke kunne ringe dem selv, men jeg kunne legge igjen en beskjed, da…

Jeg har sent mail. Jeg har ringt. Jeg har forsøkt høflig og hjelpsom. Jeg har mast og delvis kjeftet. Jeg har blitt lei. Møkk lei. Når jeg får selvangivelsen, må jeg nok endre og skrive inn “jeg skjønner ikke dette tallet, har prøvd å få tak i arbeidsgiver, men hun er ei inkompetent kjerring som ikke vet opp og ned på verken seg selv eller bedriften”.

Problemet mitt med å gjøre det på denne måten, er at jeg risikerer restskatt. Det er ikke snakk om mye penger, men de kan fort finne på å beregne skatt på det likevel, og det har jeg ikke råd til. Nix og nei. Sorry. Nope. Ingen penger. Blakk. Jeg kjenner jeg blir skikkelig muggen når jeg tenker på at jeg risikerer å betale restskatt fordi ei dame på den gamle jobben min ikke evner å sjekke opp tallene, når hun sier at hun skal gjøre det. Det går i det minste an å ringe tilbake og si at du ikke fant det ut!

Som allerede nevnt, jeg må revurdere påstanden. Det finnes inkompetente folk fullstendig uten serviceinnstilling alle steder. Både i NAV og i det private næringslivet.

Til NAV-damen.

Thursday, November 26th, 2009

Du skjønner det, NAV-damen, du trenger ikke å snakke til meg som om jeg er fem år. Jeg er faktisk smartere enn deg, og jeg blir skikkelig provosert når du prøver å umyndiggjøre meg med nedlatende tonefall i stemmen din. Du trenger ikke å si at du “skjønner, skjønner… m-m… skjønner” når det er helt åpenbart at du ikke engang hører etter. Du trenger ikke å gå i forsvarsposisjon når jeg bruker samme taktikk mot deg. Du trenger ikke å bli på gråten hvis jeg stiller krav til deg. Du gir meg ikke dårlig samvittighet, jeg blir ikke trist på dine vegne når du forteller at det er “vanskelig” å være NAV-dame. Du skjønner, dette har du valgt helt selv!

Du begynte på sosionomutdanningen av egen, frie, vilje. Etter endt utdanning jobbet du noen år i helsevesenet, og ingen tvang deg til det. Du visste det kanskje ikke da du begynte på utdanningen at det er en overhengende fare for at du blir ansatt i NAV, men det er ikke min feil. Det er ikke mitt problem at du ikke liker jobben din. Det blir derimot mitt problem når du ikke greier å gjøre jobben din på en fornuftig måte. Det er ikke mitt problem at du ikke takler å få høre at du ikke har gjort det du lovte å gjøre.

Du skjønner, hvis jeg hadde fått beskjed om at du har dårlig tid framover, og ikke får tatt den telefonen før om to uker, så hadde jeg tatt den telefonen selv. Jeg har ikke noe problem med å ordne opp i ting. Jeg har derimot ett problem med å være trivelig med deg, når du ikke gjør som du lover, når du er nedlatende, når du ikke hører etter når jeg snakker og når du ikke fyller forventingene mine til “normalt høflig person”.

Jeg skjønner at jeg har fått innvilget mindre penger til busskort fordi jeg er student. Det var ikke det jeg spurte om. Jeg ba deg sjekke hvorfor jeg ikke har fått penger til busskort de siste FIRE månedene. Sist jeg prøvde å kjøpe busskort fikk jeg beskjed om at det koster 450 for student per måned. Studenter går ikke gratis på bussen, ikke engang i følge med voksen. Men hva vet vel du om å ta buss? Du har jo bil.

Hva vet du vel egentlig om å ha dårlig råd? Du har jo nye støvletter hver gang jeg møter deg, og du har penger til å vedlikeholde den korte frisyren. Jeg anslår at du bruker mer penger på utseendet ditt og bilen din per måned, enn jeg har i inntekt den samme måneden. Og da er 450 kroner mange penger. Men for deg er det vel en dråpe i havet.

Faen ta deg og “sympatien” din. Du må nok være litt mer overbevisende hvis du skal få meg til å “forstå at det er vanskelig”.

kjære NAV

Thursday, January 22nd, 2009

Jeg skriver til deg igjen uten egentlig håp om forbedring.

Forrige lørdag (Altså for 5 dager siden) leverte jeg meldekort på nett. Min kjære samboer satt og så på mens jeg gjorde det. Dersom man får en kvittering som sier “jada, nå har du levert meldekort, tjo og hei, sjå her, mest sannsynlig er pengene på konto på onsdag, ingen grunn til bekymring.” så antar jeg at pengene ER på konto på onsdag. Nå er det torsdag, og jeg har 488,72 kroner på min konto. Her er det to mulige løsninger. Enten har omtrent fem tusen blitt trekt fra kontoen min uten at jeg har oppdaget det, eller så har jeg ikke fått penger. Det første er lite sannsynlig, siden jeg ikke har noe på autotrekk. Så jeg sjekker nav.no. Det viser seg at de ikke har registrert at jeg har levert meldekort. Det er på dette tidspunktet jeg begynner å bli mektig irritert. Jeg leverte meldekort for fem dager siden, og da skulle man tro at alt var i orden. jeg fikk jo kvittering og alt mulig. Det er kanskje vanskelig for dere å forstå, folkene nede på NAV, men jeg trenger penger for å overleve. Sånn til opplysning så kjøper jeg mat og andre ting, og for å KJØPE så trenger man penger. Det er sånn vårt samfunn fungerer. Jeg kan selvsagt begynne med bedrageri og tyveri, for på den måten trenger man ikke å ha penger i det hele tatt, men jeg har noe som kalles samvittighet, og den har en lei tendens til å blande seg inn.

Jeg leverte meldekort igjen i dag, og håper at pengene er på konto på lørdag, men det er vel å håpe litt for mye, er det ikke? Dere er klare over at vanlige arbeidsgivere er i stand til å utbetale lønn og motta timelister på internett uten å somle dem bort? Det virker nemlig ikke som om at dere er klare over dette, så jeg opplyser dere herved om dette.

forbanna hilsen, Marianne.

sint

Monday, January 19th, 2009

Jeg har vært sint. Jeg har kjeftet og slengt bannskap og hatt lyst til å knuse og drepe. Helst alle fire samtidig. Jeg har i perioder hatt sekvenser som minner meg om Six Feet Under. (Du vet sånn som når de plutselig hyler til eller slår den de snakker med, men så viser det seg at det bare var tankene til David eller Nate eller hvem det nå er. Når de får en dårlig nyhet. You know. Jeg er litt dårlig til å forklare akkurat nå kjenner jeg.) Jeg har fått dårlige nyheter, jeg har fått knust og most drømmer og idéer. Jeg har forestilt meg at jeg knivstikker personen jeg snakker med, jeg har hatt lyst til å brøle og spytte. Men i stedet for å reagere slik jeg har lyst til, har jeg smilt ett påklistret smill og spurt om det var noe annet samtidig som jeg var der likevel.

I dag har jeg fått beskjed om at jeg er for psyk til å jobbe. Jeg ble ikke sint. Jeg fikk ikke lyst til å drepe og knuse og spytte og banne. Jeg trodde at jeg kom til å bli så sint at jeg ville rive av meg håret. Men det ble jeg ikke. Jeg sa javel, jaha, og så spurte jeg hva som skjer nå framover. Det kunne ikke damen fortelle meg, fordi hun hadde ikke ansvar lengre. De hadde fått beskjed fra NAV om at de skulle finne ut hvor mye jeg kunne jobbe, og jeg kan ikke jobbe. Så smilte hun og sa at det kommer til å ordne seg og at alt blir bra til slutt, og at jeg ikke må miste håpet, og at jeg sikkert får en fin jobb når jeg blir friskere. Og da sa jeg takk for laget, nå går jeg hjem. og så gikk jeg ned i garderoben, hentet skoene mine og brettet sammen arbeidsklærne og la de på benken. Så kom damen etter og gav meg en klem mens hun forsikret meg om at jeg sikkert kom til å bli frisk, og ønsket meg lykke til videre.

Jeg er ikke sint. Jeg er ikke trist. Jeg er ikke frustrert. Jeg er mest oppgitt og litt tung i kroppen.

“Snakkes! Ailler!”

Mandag

Thursday, October 2nd, 2008

På mandag. Det blir på mandag. Bare to uker etter det de lovte og garanterte.

Jeg lurer på hvor mye jeg får? Det trekkes typisk 50% skatt også. Jeg får kanskje noen hundrelapper utbetalt, med andre ord.

Inntil da får jeg overleve på varmt vann og grillkrydder.

livet er ikke det verste man har

Wednesday, October 1st, 2008

fordi jeg har funnet igjen Vømmøl

(og de som lurer på hva som er det verste jeg har akkurat nå, så er svaret: NAV) (Fordi jeg kan ikke si penger, for jeg har jo ingen.)