Nå har løsningsforslaget på eksamen kommet ut. Jeg har sett på det, og ser at jeg har en del feil. (Feil = ikke 100% riktig.)
Kjapt spørsmål til kroppen min: Hva er poenget med å få eksamensangst ETTER at eksamen er ferdig?
Nå har løsningsforslaget på eksamen kommet ut. Jeg har sett på det, og ser at jeg har en del feil. (Feil = ikke 100% riktig.)
Kjapt spørsmål til kroppen min: Hva er poenget med å få eksamensangst ETTER at eksamen er ferdig?
Jepp. Det er den tiden av året igjen.
Jeg vil bare få påpeke for alle som ikke har skjønt det, at det er frekt og uhøflig å mase på meg om jeg “Ikke kjenner at jeg begynner å bli litt engstelig for eksamen”.
JA, for faen. Jeg sliter med eksamensangst, og når du spør, så blir det føkkings verre!
Jeg håper du finner en situasjon der du bryter sammen og tror du holder på å dø. Jeg håper du finner en situasjon der du kaldsvetter, gråter, skjelver, har ett hjerte som er på vei ut gjennom brystet, tunellsyn, somerfugler i magen og dødsangst. Når du har vært der, da vet du hva jeg snakker om.
Jeg håper denne situasjonen kommer igjen med jevne mellomrom, sånn at du også skal være ødelagt i omtrent en måned på forhånd. Jeg håper at det jevnlig kommer korttenkte idioter bort til deg og lurer på om du “har begynt å kjenne på at situasjonen nærmer seg”. Du vet det. Du vet det så jævlig godt at situasjonen kommer ubønnhørlig nærmere. Du har sluttet å sove godt om natta fordi du gruer deg. Du har sluttet å ha lyst på mat, du har sluttet å greie å følge med i samtaler. Fordi det eneste du tenker på, er at nå er det en uke, fire dager og femten timer igjen til du må gjennom helvete.
Når du kommer dit, skal jeg ikke si noe om det. Jeg skal ikke nevne det med ett ord, hvis du ikke vil snakke om det. Fordi det er det “vanlig folkeskikk” handler om. Ikke utsette andre mennesker for ubehagelige situasjoner.
Tenk deg om i ett halvt sekund, vær så snill.
Jeg har, for første gang dette semesteret, møtt ett konsept jeg bare ikke skjønner. Hils pent på Skranker. Skranker forteller noe om størrelsen på ett utvalg nummer. Tror jeg. Nå skal jeg forklare det til dere som leser på bloggen min, sånn at jeg skjønner det. Åjada.
In mathematics, given a subset S of a partially ordered set T, the supremum (sup) of S, if it exists, is the least element of T that is greater than or equal to each element of S. If the supremum exists, it may or may not belong to S. If the supremum exists, it is unique.
Skjønner? Jeg skjønner det i alle fall ikke. Jeg skal uansett oversette dette, eller i alle fall forklare hva som står. Åjada.
I matematikken. (den var enkel. Dere vet jo at jeg studerer matte, så det var den lette biten.) Gitt ett undersett S av ett ordnet sett T, (hvis vi har noen tall (som er i rekkefølge, ikke tilfeldige.) som vi kaller T. (ja, jeg vet at partialy ordered ikke kan sløyfes så lett, men det er litt for avansert for meg akkurat nå.) Så har vi en undergruppe med tall S. Eksempel; vi har T= {1, 2, 3, 4, 5, 6} og dar vi S=[2,3,4]. S er “inni” T. Akkurat som hvis du pakker inn en gave inni en annen gave.) har vi minste øvre skranke (sup) av S, hvis den eksisterer, som er det minste elementet av T som er større eller lik hvert element i S. (I eksemplet vil 4 være større enn eller lik alle tallene i S. (4>2, 4>3, 4=4) 5 kan ikke være en minste øvre skranke, siden den ikke er lik noen av tallene i S. Tror jeg.) Hvis den minste øvre skranken eksisterer, kan eller kan den ikke tilhøre S. (Her lurer jeg litt på hva greia er. Men så leste jeg mer, og det hender at det ikke er mulig å definere det største tallet i ett sett Sn. Da kan den minste øvre skranken være det minste tallet som er større enn de inni, men som er utenfor.) Hvis den minste øvre skranken finnes, er den unik. (Det er jo greit. Vi kan garantert regne på at det bare finnes ett tall som er for eksempel 4.)
Så. Hva lærte vi nå? Tja. Jeg tror ikke jeg skjønte det fortsatt heller. Det er jo veldig greit i eksemplet mitt, men hva hvis S er vanskeligere? Hva hvis S er ett åpent sett? Fordi hvis S er tomt, vil den minste øvre skranken være…? Eller hvis… ja. m-m. Jeg troooor jeg må snakke med faglærer om akkurat dette.
Og hva er den største øvre skranken?
Jeg regner med at jeg bare kan “speilvende” hvis det er den største nedre skranken det er snakk om. Men hvem vet?
Argh.
Noen forslag?
Svar, med fare for å virke litt fjortis:
Yez. Det har jeg drevet med i det siste. Jeg er klar over at jeg mangler en del av pensum, men jeg har tjent en pen sum på enarmede banditter. hø-hø-hø.
Jeg har kommet inn på matte til høsten. Så for å sjekke om jeg er føkked eller nei, tenkte jeg å løse noen oppgaver. De er ikke så veldig vanskelige, sier NTNU. Neivel, sier jeg. Så jeg setter meg ned for å prøve.
Nå har jeg ull i hodet, kiling i begge lillefingrene og stor irritasjon i hele kroppen. Det vil si at jeg er føkked. Ikke så veldig, men litt. Jeg husker ingenting. Kanskje noen vil fortelle meg hvorfor 1/3*ln(2) blir null? fordi det får ikke jeg, og jeg er sint nå. Ja, jeg kan ha regnet feil. Ja, jeg kan ha gjort ett “lurt triks” lengre opp i utregninga. Jeg skjønner meg ikke på matte lengre, og nå får jeg sikkert ikke sove heller.
jada. Jeg har (nok en gang) en pedagogikkoppgave å gjøre. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg kanskje ikke er helt motivert for å synse om pedagogikkemner i dag heller. Nå er klokka 19:50, og jeg har hatt rumpa mi plassert på stolen foran dataen mer eller mindre konstant siden klokka halv tre. (Jeg har lagd meg to brødskiver med hjemmelagd eggsalat og røkt laks. M-m, det er veldig godt altså.)
I den forbindelse vil jeg fortelle hva jeg har gjort siden klokka halv tre.
“Dette er en tråd der man kan poste testresultater og en link til testen, så jeg har noe å gjøre når jeg egentlig har pedagogikk som skal leveres på søndag.
(å herregud, søndag er jo dødslenge til. Det er jo torsdag i dag, og det må være fredag og lørdag før det blir søndag, og det er ikke før det er ett minutt igjen av søndagen at det skal leveres. Og dessuten har jeg lagd disposisjon, og jeg har satt meg ned foran dataen, og godt begynt er halvveigs ferdig. Nå mangler det bare å finne igjen notatene og pensumbøkene, skrive det inn på dataen, sortere i kronologisk rekkefølge, skrive en god del svada omkring emnet (hva var emnet igjen? jeg husker ikke. Kanskje jeg burde spørre noen? Neida, det er jo lenge til fristen, og jeg kan jo bare ringe noen i klassen min på søndag kveld, akkurat som jeg gjorde sist, det gikk jo greit. Åjada.) , og så må jeg huske å henvise til litteraturen, og så må jeg lage forside. Det er det letteste. Hvis jeg lager forside også, så er det intet problem, da har jeg jo gjort 99% av oppgaven allerede. (fordi da er jeg MER enn godt begynt, og da er man nesten ferdig. åhjada.) Synd at den siste 1% er så drøy. Jadda, neida, dette greier jeg fint, jeg har jo begynt, og det er bare torsdag. Og jeg begynte egentlig på tirsdag med å sette opp disposisjonen, så jada, jeg er så flink student at det halve hadde vært nok. Men til poenget.)

Take the Magic: The Gathering ‘What Color Are You?’ Quiz.
(noen som vil skrive en femsiders pedoppgave til søndag? Du kan få sendt over den fiiiine disposisjonen min, altså, og nå som jeg kanskje skal lage forside snart, er jo 99% av jobben gjort!)”
Ja, det er omtrent det hele. Nei, jeg har sjekket facebook ett ukjent antall ganger, jeg har sendt ei melding som jeg ikke fikk svar på (men jeg hadde heller ikke forventet noe svar), jeg har snakket litt med diverse mer eller mindre kjente på msn, jeg har lest de samme sju forumene tilsvarende mange ganger som jeg har sjekket facebook, jeg har tatt ett par tester på internett (se over), jeg har som sagt spist to brødskiver, jeg har drukket to glass vann, jeg har tenkt på å støvsuge gangen, og jeg har vurdert seriøst å se six feet under.
Men jeg har en knakende fin disposisjon, da.
Som enhver kunstner forbeholder jeg meg retten til å kalle ting “uten tittel”.
Ting skjer, og ingenting skjer. På samme tid. Jeg gjør det jeg skal gjøre, det vil si; spise, sove, gå på skolen, spise, sove, ha praksis på en barneskole, spise, sove, gå på skolen, osv osv.
Jeg har hatt lange samtaler med ukjente folk om min framtid, uten å utdype det noe nærmere, og jeg har hatt kortere samtaler med folk jeg kjenner om hva jeg står for, uten å utdype det nærmere heller.
Ting er litt usikre, og jeg må tenke litt på en del ting.
Sånn går nå dagene.
Hodet kjennes som en ulldott og jeg stirrer apatisk på sida jeg må lese til i morgen. Det er ikke bare en side, det hadde jo vært for enkelt, det er to hele kapittel. Med notater og figurer skal jeg holde ett 20 minutters foredrag om dette. I morgen. Klokken halv ni om morgenen er det oppmøte, og da skal det være klart.
Det er kanskje ikke ett urimelig krav. Jeg har jo hatt siden torsdag på meg, og i dag er det mandag. Torsdag, fredag, lørdag, søndag, mandag. Det er fem dager. Men likevel har jeg greid å skyve det foran meg til siste sekund. Jeg kunne ha gjort det på torsdag, men da var det jo leeeenge til tirsdag og foredrag. Og på fredag hadde jeg annet å gjøre. Og på lørdag og søndag hadde jeg feber. Og i dag er det mandag, og det er siste frist. Men i dag er hjernen min erstattet med dårlig syntet-vatt.
Jeg vet ikke om bloggens lesere vet hva det vil si å ha hodet fullt av pappmaché, men jeg kan gjøre ett forsøk på å forklare. *kremt*
Jeg gjør ett ærlig forsøk på å lese. Nå skal det sies at forfatteren av boka kanskje ikke har verdens beste språk. Det er ikke ukorrekt, det er ikke noe galt med det på noen måte, men jeg ville formulert hele boka på en annen måte. Men tilbake til lesinga. Jeg gjør ett ærlig forsøk på å lese, men når jeg har lest en side og blar om, har alt falt ut gjennom ørene. Jeg kan lese siden igjen, og det vil være som å lese en helt ny tekst.
“ja, her var det mange fine bokstaver, ja, tenk det. Lurer på hvilken font de har brukt? Den har seriffer. Kan være … Nei jeg vet for lite om fonter…” kan jeg tenke, hvis jeg greier å tenke i det hele tatt. Stort sett sitter jeg og ser på papiret.
En annen tanke kan være “jeg er sulten. Kanskje vi har noe avocado…” eller “Jeg har norsk til i morgen også. Eller var det til onsdag?” eller “Hm. Jeg tror jeg har lest dette før”.
Og sånn går timene. Nå er det en og en halv time siden jeg begynte. Jeg har åpnet boka der bokmerket lå, og kikket litt på bokstavene. De gir meg ingen mening, så jeg trekker på skuldrene og begynner øverst på sida igjen. “E”… Hm. E er en snedig bokstav. Den er nyttig til så mangt. Litt lengre ned på sida er det nok en E. Det ser ut til å være ganske mange, men det er ikke bare E-er, det er noen andre der også. “B”. “F”. “I”. De ser ut til å være gruppert sammen i “ord”. Utover det kan jeg ikke se noen særlig logikk. Det er noen av linjene som har stor tekst, det er sikkert “overskrifter.” Dersom jeg begynner med overskriftene, kanskje det blir lettere å forstå resten.
“Ta notater og forbered ett 20-minutters foredrag som skal holdes for gruppa. Grei ut om viktige begreper, forklar prinsippene som blir gjennomgått og gi en oppsummering av kapittelet. Illustrer gjerne med figurer.”
Jada. Først skal jeg bare få bokstavene til å gruppere seg, så skal jeg få gruppene til å bli ord, så skal jeg få ordene til å bli setninger, så skal jeg få setningene til å bli til en sammenheng. Etter at jeg har gjort det, så skal jeg notere litt.
Dette kan bli en lang kveld hvis jeg ikke får hjelp.
(Til informasjon, dette innlegget har 609 ord, og jeg har brukt tre kvarter på å få det ut. Riktig disponering av tid? Neppe.)
Skolen begynte i dag. Jeg har stått i kø i omtrent halvparten av dagen. Sliten.
fikk omsider papirene. Måtte stresse ned på politihuset for å skaffe meg en politiattest. Var først i køa, så det gikk fort unna. Jeg har nemlig funnet på ett lurt triks. Møt opp akkurat når de åpner. Da er det ingen kø, og det går fort unna. Jeg hadde ingen merknader på politiattesten. Ikke at jeg hadde regnet med noe annet, heller.
Og så svarte jeg JA på tilbudet om studieplass, og jeg har begynt å fylle ut søknadspapirer til NAV. I går fikk jeg ett svært hefte i posten, sånn “velkommen som ny student”. Jeg leste det litt kjapt, og oppsummerte at det var ganske unyttig for meg som har vært student før, og som har bodd i Trondheim før. (Femti ting å gjøre i Trondheim, for eksempel. Omtrent alle kostet penger…)
Jaja, det var bilde av ei jeg bodde sammen med før, da. Det er jo ikke verst.
Jeg gleder meg.