Foreleseren jeg har dette semesteret kan ikke å si R. Det er en rar kombinasjon mellom skarring og G. Det hadde vært skarring hvis det hadde vart litt lengre, men akkurat nå høres det ut som om at han bare svelger en G. Ikke bra. Hadde han hett Jens eller Ole eller Thomas eller noe tilsvarende, så hadde det gått greiere. Ikke bra å ikke kunne uttale sitt eget navn!
Men han er veldig energisk, og selv om vi ikke alltid forstår hva han driver med, så er det okei. I dag, for eksempel, tror jeg han prøvde å bevise ett eller annet teorem. Midt i forklaringen begynner han med det jeg tror er verdens lengste digresjon, men så er det bare for å bevise ett poeng i det jeg tror kanskje er ett teorem. Eller er det det? Normalt sett ville foreleseren skrive ned i alle fall hvor i boka sånn ca vi befinner oss, eller hva det er han/hun driver med, men ikke denne karen. Det er ikke så farlig om vi får med oss hva han sier, fordi det viktige skriver han ned på tavla. Trodde jeg. Det viser seg at han skriver ned litt tilfeldige greier, og så er det ingen som helt skjønner hva han driver med, før han sier “oida, her er det en fortegnsfeil!” og så skjønner vi at han mener det han skrev ned for ett kvarter siden. I det siste kvarteret har han riktignok skrevet masse andre greier, men det er bare for å bevise ett poeng.
Så da så. Jeg tror jeg kommer til å bli koko hvis han ikke strukturerer seg litt bedre enn det. Og så er han a-menneske også. Forventer å få svar på spørsmål før klokka blir ni om morran. Nei, vet du meg hva, det får være måte på. Jeg foretrekker faktisk å sove til jeg våkner, og så spise en lang frokost og sjekke mail og SÅ kanskje gjøre noe. Ikke våkne midt på svarteste natta og så stresse med å lage matpakke og ta med og ta en full buss og så miste bussen i sentrum og så stå på en enda fullere buss og så komme frem på skolen, bare for at brannalarmen går akkurat i det jeg setter meg ned, så jeg må ta på jakke og løpe ut og fryse og så når jeg kommer tilbake inn, så er han energiske fyren som ikke kan å si R der.
Noen ganger vil jeg bare dra dyna over hodet og sove litt til. Kvarter-fem timers tid. Det er varmt under dyna, og det er kaldt ute, og det er ikke så gøy å bli tutet ørene fulle av “Hva gjør du DA?”
Ja, hva gjør jeg egentlig dersom jeg får beskjed om å lete etter noen som kanskje er på Tyholt eller kanskje ett helt annet sted, for å gi en beskjed som egentlig kan vente? Jo, jeg ringer. Personen tar ikke telefonen, jeg venter. Riktig svar er tydeligvis: lag ett ganske komplisert regnestykke som viser hvor mye feilmargin jeg har! Javel. Jeg skjønner hva han mener, men jeg er uenig. Særlig klokka åtte om morran.
